Aila knuget de skjelvende hendene og så på William gjennom et slør av tårer.
– Hva gjør Isak her? Hvorfor sa han ingenting? Det ... Hun hev etter pusten.
William la armene om henne og dro henne inntil seg.
– Jeg visste heller ikke om det, sa han. – Jeg visste at Gard og hans hustru skulle komme, men ikke at de skulle ha med seg Isak. Hadde jeg visst det, hadde jeg sagt det til deg. Det var usselt gjort av herr Edvardsen, sa han stille, og Aila hørte noe som lignet sinne i stemmen hans.
Aila dro en hånd over øynene og kikket opp på ham.
– Han burde ha fortalt meg at Isak var her. Det kom som et sjokk på meg å se ham. Han er blitt så stor, så annerledes. Og han kjenner meg ikke igjen. Jeg visste at han ikke ville gjøre det, men det er likevel vondt at han kaller en annen kvinne for mor.
– Det forstår jeg, men nå har du en mulighet til å bli kjent med ham. Er ikke det fint.
– Jo, det er det, men ... Hun bet seg i leppen, holdt inne med ordene hun ville si. Først ville hun snakke med Gard.
– Vil du at jeg skal snakke med herr Edvardsen?
– Nei, jeg skal gjøre det selv når jeg får summet meg, sa hun.
– Ja vel. Kanskje vi skal gå inn til de andre igjen? De lurer sikkert på hva som skjer. Hvis du orker ... Han betraktet henne med en viss bekymring. – Jeg kan si at du ikke føler deg bra, og vil trekke deg tilbake.
Aila strøk hånden lett over håret, så trakk hun pusten og tvang seg til å smile.
– Nei, da blir det bare mer snakk enn det allerede er. Dessuten vil jeg ikke gå glipp av denne kvelden. Hun strakte seg på tå og kysset ham lett på munnen. – Det går bra med meg, ikke vær bekymret. Aila trakk pusten enda en gang og stakk hånden innunder armen hans. – Da går vi inn. Vi kan ikke la gjestene vente, kan vi vel?
– Nei, det kan vi ikke, sa han og strøk henne ømt over kinnet.
Samtalen stilnet og gjestene kastet skrå blikk mot henne da de kom inn i stuen igjen. Hun møtte blikket til Gard. Det var en slags triumf i det, som om han frydet seg over å se henne ute av seg.

Til toppen