Jomfru Anna hilste med et kaldt smil om leppene.

– Der har vi Jer, fru Ingebjørg. Vi hørte at skipet ankom kongsbryggen for fire dager siden og kunne ikke forstå hvor det ble av Eder.

– Hertug Algotsson tok imot meg og inviterte meg opp til kongeborgen. Etterpå arrangerte han ridderturnering til ære for meg, sa hun og presset frem et smil.

– Hvordan kan det da ha seg at han så ut som et tordenvær da han fortalte at I var i anmarsj?

Ingebjørg kjente at det gikk kaldt nedover ryggen hennes. Jomfru Anna var tydeligvis ute etter å plage henne. – Det vet jeg ikke, jomfru Anna. Jeg vet ikke om jeg kan ha fornærmet ham på noen måte.

Annas blikk gled bort på Folke. – Det har kanskje noe med Jer å gjøre, væpner Bårdsson? Måten hun sa «væpner» på, understreket det nedlatende øyekastet.

– Hva skulle det være, jomfru Anna? spurte Folke med et smil.

Jomfru Anna unnlot å svare og sa i stedet: – Gratulerer med seieren i ridderturneringen. Hun smilte nå, og ansiktet ble mykere i trekkene. – Det var imponerende. Jeg hørte at hertug Algotsson valgte skarpe våpen og at I fikk den sterkeste ridderen som motstander. Siden I klarte et slikt mesterstykke, må det ha vært noe som drev Jer.

– Det stemmer, jomfru Anna.

Han sendte henne et gåtefullt smil, og Ingebjørg kjente seg varm med ett. Hun visste hva han ville ha svart hvis det ikke hadde vært så risikabelt.

– Hvordan står det til med Eders hustru? Jeg har hørt rykter om at hun er i lykkelige omstendigheter.

Ingebjørg merket at ordene gikk som støt gjennom kroppen. Hun hadde klamret seg til Åsas ord om at mange herrer inngikk avtale om å utsette bryllupsnatten dersom bruden var svært ung.

– Da vet I mer enn jeg, jomfru Anna.

Til toppen