| Forfatter: | Lukritzia Loven |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2023 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Søstre |
| Serienummer: | 11 |
| ISBN/EAN: | 9788202778019 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Gjensyn
Lives første reise til Bjørgvin blir en overveldende opplevelse, med sterke inntrykk – syn, lukter og lyder – og flere mennesker enn hun har sett i hele sitt liv. Da hun får øye på en kjent skikkelse i mylderet, er alt glemt for en stakket stund. Endelig møter de to søstrene hverandre igjen.
Eirill er ikke fremmed for å ta seg byturer på egen hånd, selv om abbedissen strengt forbyr det. For det er stadig noe som trekker henne dit, for eksempel gjøglerne som har slått seg til ved Vinkjelleren. De underholder med musikk og teater, og Eirill blir stående som fjetret og se på.
Det grønne kledet ble holdt til siden av noen bak, og den største mannen Eirill hadde sett i hele sitt liv, kom ut kledd i en rød, posete kjole som likevel ble altfor stram over det hårete brystet. Han bar en spiss, gul hatt med et slags slør i tuppen, og hadde et veldig rufsete, gult skjegg. Nesen var både bred og litt flat, og da han smilte og neide mot publikum, kunne hun se at han manglet den ene fortannen.
Alle som så på, lo enda høyere da de så ham, og Eirill lo med.
Flere bøker av Lukritzia Loven:
Utdrag
Aldri hadde Live sett så mange mennesker på en gang. Det yrte som maur i en tue i byen som kom til syne foran dem.
Selv om solen skinte med varme stråler fra skyfri himmel, merket Live at hun frøs.
– Hvordan skal vi finne Eirill her? hvisket hun og gned armene sine. – En kan nesten ikke skille to mennesker fra hverandre i mengden.
Jaran lo. – Vi får dra til Nonneseter og se om hun er der, sa han. – Om hun ikke har rømt, vel å merke.
– Hun ville ikke rømme når hun vet at vi kommer, svarte Live bestemt.
Husene lå tettere her enn på Kaupangen, og selv om de var et stykke fra land kunne hun høre et mylder av stemmer som ropte og hoiet der inne.
Tanken på at hun snart skulle stå midt oppi dette uhellige kaoset, gjorde det vanskelig å puste. Blikket vandret over skipene som lå ved den lange bryggen, og alle husene som nesten så ut som de lente seg på hverandre for å holde seg oppe. De var høye. Flere av dem så ut til å ha to etasjer. Det fikk dem til å se enda mer truende ut, syntes hun. Det var som om de sto klare til å ramle i hodet på de som gikk forbi.
Det lå en stor borg der viken som Nikulas hadde kalt Vågen, begynte, bygget i stein med høye tårn.
Live følte seg så liten som hun aldri før hadde gjort. Ikke engang da hun og Eirill lå sammenkrøpet i båten som førte dem til Stuphedla for flere år siden, hadde hun følt seg så liten og ubetydelig. De høye fjellene som den gang omringet dem, virket mye vennligere enn de dystre trebygningene i Bjørgvin.
Etter hvert som de nærmet seg land, skjønte Live hvorfor Jaran hadde kalt stedet Styggens rævhull. Lukten slo mot henne, og hun måtte klype sammen neseborene for ikke å brekke seg.
Det luktet gammel fisk, piss og lort.
– Skal du gå rundt slik i Bjørgvin? spurte Nikulas lattermildt og la armene rundt henne.
– Hvordan kan folk bo her? undret Live.