Med bankende hjerte gikk Tilde tilbake til soveværelset. Hun betraktet den sovende mannen sin, kjente hjertet var varmt av kjærlighet. Bjørn Anders var så trygg, hos ham behøvde hun aldri å frykte noe.

Hun kløv opp i sengen og rørte ved ham. Bjørn Anders mumlet noe i halvsøvne.

– Bjørn Anders, sa hun vennlig.

Med et rykk åpnet han øynene og kikket seg forvirret rundt. – Hva, hva er det? spurte han.

– Vi må tale sammen, sa Tilde.

– Nå? Han så uforstående på henne. – Er det morgen?

– Nei, det er ikke morgen ennå.

Hun lot blikket gli over rommet, og til reiseveskene som sto inntil den ene veggen. De skulle til Kristiania og overvære begravelsen til Oskar. Hun gruet seg til det, begravelser var alltid vanskelige.

– Jeg trenger å fortelle deg noe som jeg har funnet ut, Bjørn Anders, og jeg orker ikke å vente.

Nå virket han lys våken. Han fanget blikket hennes. – Hva er det?

– Jeg tror jeg er med barn, sa hun. Så, der var det ute. Nå kunne hun ikke ta det tilbake, og hun kunne heller ikke gjøre noe med det uten Bjørn Anders’ vilje. Den tanken skremte vettet av henne.

– Med barn? Han så på henne med en mine som var en blanding av glede og overraskelse.

Tilde nikket. – Jeg har ikke hatt det månedlige på flere måneder, så jeg er ganske sikker. Tegnene er der også.

– Jeg skal bli far igjen. Bjørn Anders smilte stort. Sist hun så ham så lykkelig, var den dagen de sa ja til hverandre i kirken og fikk hverandre på ordentlig.

Hans glede smittet over på henne, og hun smilte tilbake og nikket.

– Takk for at du vekket meg og fortalte meg dette, Tilde. Det var en fantastisk overraskelse.

Han la hånden mot magen hennes, fortsatt var det ikke lett å se at hun var med barn. Men det varte neppe lenge til det ble synlig.

– Jeg er litt redd, sa hun, og så ned. – Barn er ikke noe jeg har tenkt at jeg ville ha, jeg har faktisk tenkt at jeg kunne klare meg uten. Så dette ... det skremmer meg.

– Det kommer til å gå bra, sa Bjørn Anders bestemt.

– Det er lett for deg å si, som er mann. Du slipper å gå gjennom fødselen.

– Karen Sofie vil hjelpe deg, hun er god på slikt, hun har hjulpet mange kvinner med nedkomsten. Det går som regel bra for de fleste, Tilde.

– Det er bare hele tanken på alt sammen som skremmer meg. Ikke bare fødselen, men det å skulle ha ansvaret for å oppdra et annet levende vesen. Hva om jeg ... vi … gjør noe feil og ungen blir helt ustyrlig.

– Jeg bekymret meg også for slikt da Bjørg ventet Hennie, og den bekymringen forlater en aldri. Men man lærer seg til å leve med den. Og jeg ville ikke vært foruten ungene i det hele tatt. Det å stirre inn i øynene til et vesen som du har skapt, et menneske som er en del av deg selv, den følelsene er ubeskrivelig, Tilde.

– Nå ble du poetisk, sa hun, og smilte. Frykten ble mindre da hun delte den med Bjørn Anders. – Jeg vurderte faktisk å ta det bort, sa hun så.

Ansiktet hans mørknet. – Det kan du ikke mene. Det ville være en stor synd, og det er vel ikke lov heller?

– Nei, og derfor la jeg tanken raskt bort. Dessuten måtte vi vært enige om det.

– Jeg kommer aldri til å være enig i at du skal drepe et barn som jeg er far til, Tilde. Dette er et kjærlighetsbarn, og jeg tror at både Hennie og Tor Håkon kommer til å elske å bli søsken. Den lille vil få mange som kan ta vare på den, her på Alvestad vil barnet få en god oppvekst.

– Det er jeg ikke i tvil om, Bjørn Anders, jeg er bare usikker på om jeg egner meg til å være mor.

– Du kommer til å bli en fantastisk, mor, Tilde, sa Bjørn Anders og kysset henne.

Etterpå, da de lå tett sammen i sengen, forsøkte Tilde å finne styrke i ektemannens ord. Hun greide fortsatt ikke å se for seg at hun ville bli en fantastisk mor. Til det var tanken for skremmende. Men hun skulle gå inn i det skumle med Bjørn Anders ved sin side.

Til toppen