Kvelden var kjølig. Mørke skyer var i ferd med å samle seg. Dankert hadde satt seg på hoggestabben. I hånden hadde han snadden. Tobakken smakte ikke som den pleide, syntes han og tenkte på Søsterskapet.

Han reiste seg, hadde tenkt seg inn fjøset, men så oppdaget han skyggen i fjøsgangen. En skikkelse. Var det Gjertrud? Nei, hun ville ikke ha stått så stille. Som om hun ønsket å skjule seg.

Dankert tok pipen ut av munnen og fortsatte.

Brått trådte skikkelsen frem fra skyggene.

Det gikk kaldt nedover ryggen på ham idet han gjenkjente henne. Det var Helga Urtekone.

En stund ble de stående og se på hverandre. Han hadde mistet lysten på å røke, men stakk nok en gang munnstykket inn mellom tennene, tok et drag og blåste.

Et øyeblikk lurte han på om hun skulle forsvinne. Men hun kom nærmere, og for hvert steg ble hun tydeligere.

Helga stanset ikke før hun sto like foran ham.

Alt som var av muskler i kroppen, spentes. «God kveld.»

Han trengte ikke å lure på hvorfor hun dukket opp. Det var den døde ravnen. Det var derfor hun var der. Vissheten om at han når som helst ville få vite hva slags hevn hun hadde planlagt, jaget gjennom ham. Han hadde drept en ravn fordi fuglen angrep. Han forsvarte seg. Det var bare en ravn, tross alt.

Det ble Helga som først brøt stillheten. «Du har slått deg til ro, ser jeg.»

Han nikket.

«Du har brutt løftet du ga Søsterskapet.»

Det var ikke mye å si om det. Nok en gang nikket han. «Men jeg har tenkt å holde løftet mitt overfor familien.»

Hun fnøs. «Familie? Hva slags familie? Gjertrud forlot deg da du bare var barnet. Hun brydde seg ikke om deg. Det gjør hun ikke nå heller.»

«Jeg har aldri møtt så mye godhet som her. Gjertrud er en god kvinne. Hun var tvunget til å dra. Hun forlot meg ikke fordi hun ikke var glad i meg. Søsterskapet truet henne, hun kunne ikke gjøre annet.»

«Hun hadde det godt i Hamburg. Levde som en grevinne, mens her …» Helga lot blikket sveipe over tunet, stanset ved det beskjedne huset, som rommet så mye mer enn han hadde drømt om. Uten å se på ham fortsatte hun. «Gjertrud er ikke den kvinnen du tror.»

«Hun er snill, og hun er min mor. Det holder for meg. Og jeg har tre søstre. Maria, Solveig og Karin.»

Helga knep sammen øynene. «Maria tror hun kan gjemme seg.»

Dankert ranket seg. «Ikke engang Gjertrud vet hvor Maria og Vidar er.»

«Hvis du tror noen kan skjule seg for Søsterskapet, kjenner du oss ikke godt nok. Vi har fødd på deg. Sørget for at du har fått en god utdannelse, og lært deg opp til å skjøtte en av de viktigste oppgavene som finnes.»

«Hvorfor er du her?» utbrøt han med ett. «Hvorfor sier du alt dette? Prøver du å overbevise meg om at jeg har valgt feil side, så kan du glemme det. Jeg går ikke tilbake på den avgjørelsen jeg har tatt.»

Helga fanget blikket hans og stirret ham inn i øynene. «Jeg trenger ikke overbevise deg. Innerst inne vet du selv hvor du hører til.»

Han svarte ikke, men stirret hardt tilbake.

«Du står i gjeld til meg,» fortsatte hun med ett.

«Jeg gjorde opp for meg alle de årene jeg tjente dere.»

Hun smattet med tungen. «Det er ikke det jeg tenker på. Du har tatt liv.»

Dankert fant ikke ord, visste ikke hva han skulle si.

«Du drepte en av mine mest dyrebare skatter.»

«Du sendte ravnene etter meg. Hva ventet du at jeg skulle gjøre? La dem hakke øynene ut av hodet mitt? Uten å gjøre motstand? Hva hadde du gjort i mitt sted? Hadde du ikke forsvart deg?»

«Du står i gjeld til meg,» gjentok hun. «Jeg har mest lyst til å sørge for at du lider samme skjebne som ravnen, men du får en mulighet til å tilbakebetale gjelden.»

«Hva mener du?» Hjertet hans banket raskere.

«Finn ut hvor Maria og Vidar har gått i skjul.»

Han ristet på hodet. «Jeg svikter ikke familien min, og jeg vet hvilke planer dere har.»

«Bør du ikke spørre hva som skjer hvis du ikke hjelper til?» Helga fanget nok en gang blikket hans.

Dankert svarte ikke.

Til toppen