– Kast det på søppeldynga! Bare skit alt sammen. Bjørn stilte seg bredbent i døren inn til Johannas kammers og kunne ikke vært mer tydelig.

Aslaug lukket morens hjemmearkiv med et knepp og la det på gulvet. I neste øyeblikk angret hun seg og trykket den kantslitte boksen inntil seg. – Nei, Bjørn, jeg vil se hva hun sparte på.

Morens gjenstander lå spredt rundt på gulvet. Aslaug var godt i gang med å gå gjennom dem. Hun ville ikke kaste noe før hun hadde fått vite hva slags liv moren hadde levd. Ville bli bedre kjent med henne.

Her var brev, bilder, klær, smykker og gjenstander.

Og minner.

Aslaug hadde vært her inne hele formiddagen. Rommet luktet fortsatt sterkt av gammel kropp, til tross for at begravelsesbyrået hadde hentet henne i forgårs. Men lukten hadde Aslaug levd med så lenge at hun ikke enset den.

– På søppeldynga med det, sa jeg.

Bjørn var ikke den som ga seg, men Aslaug hadde lært seg ett og annet gjennom et langt liv med ham.

– Nei, Bjørn. Jeg vil vite hvem mor var.

Bjørn sto på sitt. Han skulle leie en container slik at de fikk kjørt alt på fyllinga i morgen den dag. Gudene skulle vite at de hadde god bruk for det ekstra rommet!

Aslaug reiste seg. – Dette var hjemmet hennes. Med tanke på hva hun har gjort for familien, skylder du henne ikke å …

– Greit, greit, sa Bjørn og viftet ut i luften. Så fikk Aslaug bare holde på. Men hun hadde to dager på seg, for på mandag kom containeren!

Aslaug nikket og stengte døren. Så satte hun seg med bena i kors og begynte å sortere.

Brevet dukket opp foran henne nesten med det samme.

«Til Aslaug», sto det på konvolutten.

Aslaugs hjerte gjorde et hopp. Plutselig var hun hos henne, den sterke moren som alltid hadde vært et forbilde. Hun som hun selv aldri hadde hatt styrke til å ligne. Moren som hadde gjennomlevd alt, og som i tillegg hadde måttet hjelpe henne å leve.

Da moren gled inn i demenståken, hadde Aslaug begynt å kjenne seg så svak. Ingen hadde hun lenger til å fortelle seg hva hun skulle gjøre. Ingen å rådføre seg med. Ingen som ga henne krefter til å holde ut. Alt hun hadde hatt de siste tre årene, var en pleietrengende mor som trengte hjelp sent og tidlig, og som til tider var henne helt fremmed.

Aslaug savnet morens stemme. Den trygge og rolige stemmen med de kloke rådene hun ikke hadde hørt på flere år.

Men nå dette brevet.

Aslaug satte seg i gyngestolen med brevet hvilende i fanget, før hun til slutt tok mot til seg. Hendene skalv da hun lirket de løvtynne arkene ut av konvolutten.

Til toppen