Lazlo lyste opp da Lillian kom løpende imot ham. Ansiktet hennes strålte, og blikket var ikke til å ta feil av. Hun var vakker og forventningsfull, og det sorte håret bølget utover skuldrene, mens munnen var rød og smilende.

Lazlo åpnet armene for å ta henne imot. Ja, ikke slik at noen ville mistenke noe, selvfølgelig. Tvert imot ville han ta henne i armene sine på en profesjonell måte, slik det var naturlig etter å ha delt tre intense akter på scenen. På den måten kunne verken Anna eller noen andre beskylde ham for noe som helst. Bare han og Lillian ville vite hva det egentlig dreide seg om.

Ansiktet hans sprakk opp i et smil. Et smil som garantert ville få henne til å skjønne at han følte nøyaktig det samme som henne.

I neste øyeblikk løp hun rett forbi ham.

– Herman! ropte Lillian. – Der er du endelig! Hun kom i skade for å dulte borti Lazlo i forbifarten, og sendte ham en fort smil til unnskyldning.

– Lillian, sa Herman og svingte henne rundt. – Gratulerer med forestillingen!

Lillian kjente forelskelsen boble. – Takk. Hva synes du?

Herman smilte opplagt. – Om showet? Det var fantastisk! Og symbolikken med den der skyggen på veggen var virkelig … sterkt.

– Jeg visste at du ville ha sansen for det, sa hun og klynget seg til armen hans. Plutselig gikk det opp for henne at folk så på dem, og hun lirket seg løs.

– Mamma, pappa, dette er Herman som jeg har fortalt om.

Moren stirret stumt på ham.

– Mamma? sa Lillian, i en spørrende tone.

Aslaug våknet.

– Eh ... er det han? Den Herman? stotret hun.

– Ja, mamma. Dette er Herman, sa hun og tok stolt et fastere grep om armen hans.

Moren serverte Herman sitt mest overstrømmende smil. Med hånden utstrakt klar til å kysses, utbrøt hun: – Herman Hamang! Enchantè.

Og fra dette øyeblikk viet moren Herman all sin oppmerksomhet. Alt hun sa og gjorde, var rettet mot denne mannen. Ikke spesielt urovekkende kanskje, med tanke på at Aslaug sto foran det hun betraktet som sin framtidige svigersønn.

Men det som virkelig var urovekkende, var at Aslaug i samme øyeblikk ikke lenger verdiget Lazlo så mye som et blikk. Den samme Lazlo som for et øyeblikk siden hadde fått kinnene hennes til å blusse, var nå bare luft for henne. Glemt var alle hans galante manerer og komplimenter. Alle hans oppmerksomme gester og sjarmerende smil.

For det var bare én ting som virket mer imponerende på Aslaug enn en teaterstjerne, og det var en spill levende TV-stjerne. Et menneske som levde i kameraenes søkelys, og som deltok på alt av kjendistilstelninger og premierer. Arrangementer Aslaug bare leste om i Se og Hør.

Hva var vel Lazlo opp mot det? Sjarmerende, ja vel. Men han representerte ikke det luksuriøse livet som Aslaug mente datteren fortjente.

Og gift var han vel dessuten, hadde han ikke sagt noe om det?

Lazlo sto sjokkert og så det hele utspille seg. Kjærligheten han hadde sett i blikket hennes da hun kom løpende i stad, den var ikke ment for ham. Ydmykelsen brant i årene. Foran ham kvitret Lillian og presenterte den fremmede mannen for foreldrene. Og det med en ivrig yndighet han aldri før hadde sett hos henne.

Lazlo gjøs, som om han ville kaste av seg hele den fornedrende situasjonen.

Øynene hans falt på Herman. Et pent ansikt, ja vel. Men ikke stort mer enn det. Mannen var sikkert under 175 og langt fra muskuløs. Heller tynn og puslete, ifølge Lazlos målestokk. Vissheten om den andres fysiske tilkortkommenhet fikk Lazlo til å vokse. Han kunne sikkert finne noe å sette fingeren på ved ansiktet også, om han bare lette grundig nok. Høy panne, velformet munn, smalt ansikt. Og så nesen. Litt for lang og langt fra mandig. Jo mer han betraktet ham, desto mer framsto Herman med et veikt kvinneansikt. Et blodfattig og langsmalt renessanseansikt, helt blottet for maskulinitet. Hva så hun i ham? Hva kunne hun finne av interesse i disse lyse, karakterløse øynene?

Øynene ...

Nettopp! For hadde han ikke sett dette ansiktet før? Var det ikke noe kjent? Han ransaket hukommelsen og med ett sto det klart for ham. Dette var jo denne programlederen fra TV.

Han som Anna var så begeistret for. Anna brukte gjerne lørdagskvelden foran skjermen og satt alltid som fjetret når dette ansiktet dukket opp. Det innsmigrende smilet og selvsikre vesenet. Lazlo var ikke lenger i tvil om hvem han hadde foran seg.

Lillians foreldre, derimot, hadde tydeligvis kjent ham igjen med det samme. Det var patetisk hvordan de umiddelbart hadde bøyd seg for mannen i stum beundring. Disse to bondetampene som for et øyeblikk siden hadde vært hans allierte. Hans sterkeste kort. Og så dukker denne jokeren opp!

Noe ville fram i ham nå. Noe mørkt og velkjent. Noe han måtte bruke alle sine krefter på å bekjempe. Lazlo visste av erfaring at han måtte komme seg ut.

Så oppslukt var Lillian av sin nyvåknede forelskelse i Herman Hamang, at hun ikke enset den mørke skyggen som lydløst trakk seg inn i kulissene, og ble borte i mørket.

Til toppen