| Forfatter: | Torill Karina Børnes |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2024 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Vestavind |
| Serienummer: | 5 |
| ISBN/EAN: | 9788202820329 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Ulykkesfugl
James Baikie er i Bergen! Brått ser Maria sin fremtid i Norge falle i grus. Om han lar det bli kjent at hun er i live, er alt tapt, og hun kan gi opp det ørlille håpet hun har om å finne Ranald igjen. Innerst inne frykter hun at han er blant dem som døde i slaget i Gudbrandsdalen, men hun nekter å tro det. Uroen og bekymringene gir henne ikke fred, verken i våken tilstand eller i drømme …
Det ulvelignende beistet som jaget etter henne gjennom de mørke stredene og smatt mellom smug for å komme henne i forkjøpet og angripe henne forfra med flekkede hoggtenner, hadde avsindige, ville øyne og utstøtte en hånlig latter. Hun løp som en gal for å komme seg unna, og akkurat idet hun endte opp i en blindgate og sto med ryggen mot veggen, krøket ulven seg sammen og snerret: «Du kommer deg ikke unna, ditt djevelyngel!»
Utdrag
«Maria! Å se deg her foran meg, i live – det er et mirakel!»
«James! Jeg …» Ordene stoppet i halsen hennes. Møtet med James Baikie var så overrumplende at ord ikke strakk til. Maria merket at grepet om armene hennes løsnet, selv om han fortsatt ikke slapp henne. Han var vel redd for at hun ville flykte, noe hun slett ikke kom til å gjøre. Det ville ikke nytte
«Du er ikke død, slik som det ble sagt. Hvilken glede for dine foreldre!»
Stemmen hans var ru, som om han var oppriktig beveget over å se henne igjen. Redselen jog i henne. Han kom til å avsløre henne! Skrekkslagen betraktet hun ansiktet hans i lyset fra gatelykten. Skyggene gjorde trekkene hans dypere, ansiktet hardere. Han hadde fått lengre hår, trodde hun. Uttrykket i øynene hans kunne hun ikke se tydelig, men tennene glimtet mot henne i mørket da han smilte og sa: «Hvilken glede for meg å se deg igjen.»
Han kikket raskt mot fruens hus og nikket mot det. «Bor du her?»
Tankene tumlet i hodet hennes. Hvordan skulle hun komme seg helskinnet ut av dette?
«Jeg …» Maria anstrengte seg for å klarne tankene. «Ja, jeg bor her,» svarte hun med ustø stemme og kjente seg med ett segneferdig av opprøret inni henne. Først nyheten om skottetoget i Gudbrandsdalen, og nå sto hun ansikt til ansikt med en mann hun overhodet ikke hadde lyst til å møte igjen. En mann hvis oppførsel var et vondt minne hun hadde strebet etter å fortrenge. Nå sto han her og holdt henne hardt i hendene. Hun ville rive seg løs, men kjente at han strammet grepet så snart hun rørte seg.