Endelig ble den innerste døren åpnet, og Adelheid kom til syne. Som sist gang bar hun en mørk kimono med blomsterbroderier, og ansiktet var skjult av et slør. Blanca senket blikket.

«Ikke vær redd for å se på meg. Jeg setter meg med den gode siden mot Dem.»

Blanca skjønte ikke hva hun mente med det, men hun hevet blikket og betraktet Adelheids ansikt i profil. Det hun klarte å se gjennom sløret, avslørte en vakker kvinne.

«De lovet å gi meg betenkningstid, frøken Holen. Likevel er De her nå uten at jeg har gitt beskjed om at jeg vil …»

«Men jeg ville ikke kommet om det ikke var svært viktig.»

«Jeg antar at det gjelder vår felles nemesis?»

«Hva mener De?»

«Fiende, vår felles fiende, doktor Qvist,» forklarte Adelheid Abrahamsen.

Blanca nikket. «Jeg har noe å vise Dem.» Hun trakk frem tegningen hun hadde rullet sammen og skjult under blusen. «Jeg laget denne i dag.»

Adelheid tok imot og rullet arket ut.

«Gud hjelpe!» utbrøt hun og slo hånden for munnen. «Å se ham etter alle disse årene …» Hun hev tegningen fra seg, og tanten reiste seg.

«Hva var det De viste henne?» spurte tanten bekymret.

«En tegning av doktor Qvist,» svarte Blanca.

Tanten sperret opp øynene. «Hvordan kan De være så hjerteløs? Om De visste hva den mannen har gjort mot stakkars Adelheid!»

Blanca skjønte at hun burde ha vært mer varsom, at hun burde ha advart Adelheid før hun viste henne tegningen. Nå kunne hennes tankeløshet komme til å koste henne dyrt, om hun ikke klarte å redde situasjonen.

«Det var ubetenksomt av meg, men jeg mente ikke noe vondt,» sa hun fort. «Tvert imot.»

Adelheid holdt fremdeles hånden for munnen, og brystet hevet og senket seg hurtig under kimonoen. Blanca ble redd hun skulle besvime.

«Jeg må be Dem om å se på tegningen igjen.»

Adelheid ristet heftig på hodet, og tanten skulle til å protestere, men Blanca hadde bare denne sjansen, så hun reiste seg og hevet stemmen.

«De er nødt til å se igjen. Og denne gangen må De virkelig se. For mannen som jeg har avbildet, er ikke den samme mannen som skadet Dem. Om De ser nøye etter, vil De se det.»

«Mener De at det er en som ligner på doktor Qvist?» spurte tanten uforstående.

«Nei, det er virkelig doktor Qvist, men han er en annen nå.» Blanca plukket opp rullen og brettet den ut. Tanten kikket nysgjerrig over skulderen hennes. «Ser De det samme som jeg ser?»

Tanten nikket, og et smil kom til syne på de smale leppene. «Jeg ser,» sa hun og gikk frem til niesen. «Frøken Holen har rett, Adelheid, du er nødt til å se igjen.»

Adelheid lot hånden falle. «Gi meg tegningen,» ba hun tynt.

Blanca holdt pusten mens hun gransket den.

«Jeg ser det nå,» sa hun til slutt. «Jeg ser det!» ropte hun. «Nå ser jeg det,» lo hun.

Og Blanca trakk pusten lettet. «Hva er det du ser?»

«En slagen mann.»

Blanca nikket. «Hva sier De til å slå i den siste spikeren i kisten?»

Til toppen