Gulvuret med kineserier slo halvslaget med en sprø, klagende klang da Olea kom inn i kabinettet. Fru Lumholt satt ikke i den myke sofaen av gyllen plysj som var plassert mellom to veggfaste rokokkoskap like ved kaminen med marmorgesims og messinggelender, men tronet myndig bak et skrivebord der flaten var så blank at den ga gjenskinn.
«Så, der er du omsider,» hilste hun med stram mine.
Olea neide.
«Jeg kom straks jeg fikk beskjeden, frue.»
«Ta plass!» Fru Lumholt beveget det velfriserte hodet mot en stol med polstret trekk.
Olea satte seg aller ytterst på setet og la hendene i fanget. Uroen var begynt å gå over i spenning. Selv om stemmen lød hard og bestemt, var det eller så plettfrie ansiktet til fru Lumholt blekt og dratt. Det var tydelig at hun hadde sovet dårlig i natt. Også blondekappen var skjev, la Olea merke til, som om fru Lumholt hadde vært skjødesløs eller hatt det travelt da hun festet den i håret.
«Det var herr Randal som anbefalte deg.» Fru Lumholt satte blikket i Olea. «Han mente at du ville klare å holde oppsyn med frøken Katarina. Der tok han imidlertid feil.» Fru Lumholt vibrerte hastig med nesevingene. «Hvorfor passet du ikke bedre på i går kveld?»
Olea flettet fingrene i hverandre. Det var det alltid lurt å gjøre når hun var redd for å si de gale tingene.
«Med all respekt, frue. Jeg holdt meg hele tiden ved siden av frøken Katarina, men da det oppsto trengsel, må jeg ha mistet henne av syne et øyeblikk. Dette beklager jeg.»
«Du var altså mer opptatt av å ta inn synet av den prominente gjesten fra Nassau enn å oppfylle pliktene dine,» konkluderte fru Lumholt.
Det kunne ikke Olea nekte for. I så fall ville det blitt en altfor åpenbar løgn, og hvis man skulle ty til en løgn, måtte den lyde troverdig og ha en hensikt.
«Jeg forsøkte etter beste evne å følge instruksene fra Dem.»
Fru Lumholt sukket.
«Dette kan ikke fortsette.»
Var det nå hun ble avskjediget? undret Olea.
«Jeg … forstår,» sa hun nølende.
«Det tviler jeg på at du gjør. Saken er den at jeg ikke lenger kan ha frøken Katarina i huset. Min mann er syk og trenger ro, madam Dreyers evinnelig klager går oss alle på nervene, og selv får jeg heller ikke utført pliktene mine på en tilfredsstillende måte.»
Olea klarte ikke å la være å tenke på at fru Lumholt oppholdt seg mye utenfor huset. Hun gikk i teselskaper om formiddagen, og flere kvelder i uken var hun i teateret. Både det private i Grændsehaven og det offentlige på hjørnet av Akersgaten og Teatergaten ble hyppig frekventert.
«Dette vil naturligvis bety at du blir overflødig,» fortsatte fru Lumholt.

Til toppen