Åshild og Jørgine gikk et stykke foran dem. Adeline holdt Vidar i armen, og hun mistenkte at han holdt farten lav fordi han var redd for at hun skulle skli på det glatte underlaget.
– Tenk at det er jul igjen, sa Dora. – Nå er det ikke mer enn en drøy uke til jeg skal flytte for meg selv.
– Det blir nok litt lenger enn det, bemerket Adeline. – Theobald og Laura må rekke å flytte ut først, og det kan ta tid.
– Og kanskje barnet kommer før den tid, skjøt Vidar inn. – Da vil du vel være i nærheten?
– Å, ja! smilte Dora. – Når barnet kommer, skal jeg være der. Hver gang Adeline legger den lille niesen min fra seg, skal jeg løfte henne opp. Hun kommer til å bli bortskjemt!
– Hun? sa Adeline. – Det høres ut som om du har bestemt deg for at det blir en jente?
– Ja, men det blir det, sa Dora skråsikkert. – Det føler jeg på meg, og jeg skal ta meg så godt av henne at hun kommer til å bli usikker på hvem av oss som er den egentlige moren hennes.
– Du kunne bare våge, sa Adeline med et smil. – Du vil uansett ikke lykkes, ettersom jeg har et hemmelig våpen. Du kan ikke amme den lille, kan du vel?
– Urettferdig, sa Dora og grep Vidars ledige arm. – Men det er i orden. Bare jeg får være nær niesen min, er jeg fornøyd.
Adeline kikket opp på Vidar.
– Tenk om det blir en liten jente, sa hun. – Kanskje vi kan kalle henne Synnøve etter mor?
Vidar så på henne og smilte.
– Synnøve er et pent navn, svarte han.
– Vi må se om det passer på henne først, sa Adeline. – Kanskje hun viser seg å være en Anne, eller en Gunhild.
– Eller kanskje det blir en gutt, sa Vidar og smilte lurt. – Da kan vi kalle ham Elias, etter vår venn Elias Vinter. Han var en flott fyr, men noe blåøyd. Husker du at Flirefanten lurte ham til å klatre opp i masta på den aller første seilturen?
Adeline begynte å le.
– Minn meg på at jeg ikke skal invitere Flirefanten til romjulsselskapet vårt, sa hun. – Det er en passende straff for ham.
De lo av minnene da Adeline ble oppmerksom på en eldre kone som kom gående mot dem. Hun var mørkkledd fra topp til tå og hadde tullet seg inn i et stort sjal. Nakken var bøyd og blikket plantet i bakken. Det var noe ved skikkelsen som fanget Adelines oppmerksomhet. Noe med høyden og bevegelsene, det minnet henne om … Hun blunket raskt og kunne nesten se for seg hvordan kvinnen brått rettet seg opp og ble til madame Strømme. Adeline ble kald, skrittene stanset.
– Hva er det, Adeline? spurte Vidar.
– Det er … begynte hun, men så løftet kvinnen på hodet, og blikket hennes møtte Adelines.

Til toppen