Helene så opp da Irmelin kom inn i stua. Hun så det på henne med det samme, hvor oppskjørtet hun var. Hun kjente et stikk i brystet av bekymring. Hadde det hendt noe med Adele? Hun var vel ikke blitt syk?

Moren la ned sytøyet, og bestemoren sluttet å gynge, som på kommando.

– Har det skjedd noe? spurte faren og reiste seg. En nyve hadde kommet til syne mellom brynene hans.

– Det kom nettopp en telefon, begynte Irmelin. Hun svelget, slet visst med å finne ord, som om hun lette etter den riktige måten å komme med budskapet på.

– Skipet til Tobias har gått på grunn. Det har vært uvær, og sikten var dårlig.

Helene rykket tilbake, som om en brottsjø hadde truffet henne med full kraft. Hun reiste seg opp, men kjente seg svimmel og måtte støtte seg til stolen.

– Hvordan har det gått med mannskapet … med … Tobias? Hun kjente desperasjonen stige.

– Jeg vet ikke så mye, men flere av dem er savnet. Det var et fryktelig uvær, regn og storm, skipet kom ut av kurs, det er vel også derfor det gikk på grunn. Noen ble reddet opp av et skip som befant seg i nærheten, men jeg vet ikke …

– De sa ikke noe om Tobias, fullførte Helene. Gråten sto i halsen hennes nå. Det var som om hele stua gynget, som om hun selv skulle ha befunnet seg ute på havet i full storm.

Til toppen