| Forfatter: | Trine Angelsen |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2024 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Gullburet |
| Serienummer: | 17 |
| ISBN/EAN: | 9788202820114 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Forsvunnet
Cathrine dukket ikke opp til morgenmat første juledag, og ingen har sett henne siden kvelden før. Det blir lett høyt og lavt, men hun kommer ikke til rette. Teoriene om forsvinningen florerer, og alle vet at hun har et opphold på asyl bak seg.
På vei hjem fra væreiergården en kveld ser Marika en kvinne som er mistenkelig lik Lovise, snike seg inn i et fremmed hus. Senere konfronterer hun henne med det hun har sett.
«Lovise, vesst det e nåkka ulovlig du hold på med, så må du ikkje fortsætt. Det vil uansett bli oppdaga tel sist.»
«Men i all stillheitens navn, Marika. Æ si jo at æ ikkje har vært der, så slutt å mas. Pass heller dine egne saker.» Med det reiste hun seg og trampet ut av rommet.
Marika reiste seg med et sukk. Hun burde kanskje ikke ha nevnt det, men hun hadde ikke kunnet dy seg. Lovise skjulte noe for henne.
Andre utgaver
| Forsvunnet | |||
| Bokmål | Ebok | 2024 | |
| Forsvunnet | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2024 | |
Flere bøker av Trine Angelsen:
Utdrag
«Æ har leita gjennom heile kjellern og snakka med et par drenga. Ingen har sett ho.»
«Bry dæ ikkje om å leit meir,» sa David. «Ho dukka vel opp snart. E der meir kaffe?»
Marika nikket, grep sølvkannen og skjenket opp i koppene. Så trakk hun seg tilbake.
Ved bordet hadde praten stanset. Bare klirring av kopper og bestikk kunne høres. En av dem kremtet, så stemmen til ungfrua.
«Takk, da e æ førsynt.» Hun trykket servietten mot munnen.
«Du kan da likevel hold oss med selskap.» Det var ikke et spørsmål, men mer en ordre fra Thams.
«Æ har ikkje tenkt mæ nån plassa,» sa hun spisst. Så henvendte hun seg mot herr Holtermann.
«Sa ho verkelig ingenting tel dæ som kunn førtæll kor ho e?»
Han ristet på hodet.
«Ka tid så du ho sist?»
«Det var vel i den tiden vi gikk til sengs, vil jeg tro.» Han stirret tenksomt ned i duken. «Jo, det var da. Hun satt ved toalettbordet da jeg sa god natt og sa at denne aftenen ville jeg ikke lese på sengen. Til det var jeg altfor trett.»
«Kordan reagerte ho på det?»
Holtermann så på henne. «Hun sa ingenting. Og like etter falt jeg i søvn.» Da jeg sto opp, tenkte jeg faktisk ikke stort over at hun var vekk. Han strøk en skjelvende hånd over pannen. «Det er jo fryktelig at jeg ikke gjorde det.»
«Kem som gjør sæ tanka om sånt?» fnyste Thams. «Du trudd sekkert at ho va stått opp før dæ.»
«Jo, jeg gjorde antagelig det.»
Ungfrua klødde seg i hodet med lillefingeren. «Æ hadd skjønt det bedre om det va sommer, men på kaldaste vintern ...? Da e det da ingen som går ut medt på natta, og slettes ikke på en dag som den her.»
«Æ må kanskje minn dæ på at ho har vært på asylet i Bergen,» sa David og satte koppen fra seg med et hardt klirr. Så skjøv han stolen bakover og reiste seg. «Takk før maten,» sa han kort og gikk inn i den andre stuen.