Thea fant treet akkurat idet hun hørte hundeglam i det fjerne. Først tenkte hun ikke noe over det, og lyden stilnet snart av seg selv, men da hun kom bort til furutreet og fikk ristet greinene fri for snø, hørte hun et par bjeff som var mye nærmere. Ja, det hørtes faktisk ut som det kom fra deres egen skog? Nølende strakte hun seg opp på tå og begynte å plukke kongler mens hun spisset ører for å høre om hun hørte noe mer.

Hun holdt pusten i påvente av å høre en hundeeier som kalte på hunden sin, men ingenting skjedde. Tenk om det var en hund som streifet løst rundt? En som hadde kommet utenfor sin eiers kontroll, og som kanskje var i ferd med å snuse opp sporene hennes?

Thea kjente at hjertet fløy opp i halsen på henne da hun i neste øyeblikk hørte intens sniffing mot den snødekte skogbunnen, etterfulgt av et par små iltre bjeff. Herregud, hunden hadde klart å sirkle henne inn! tenkte hun vettskremt og presset ryggen inn mot den tykke furustammen, for liksom å gjøre seg usynlig.

I neste øyeblikk så hun noe som beveget seg mellom trærne og kunne så vidt skimte en lys pels. Antagelig hadde den en lang snute og lange pelskledde ører også …

I neste øyeblikk hadde Kaisa fått øye på henne. Thea trodde hjertet skulle stanse da den kom settende mot henne. Den bråstoppet rett foran føttene hennes og begynte å glefse og flekke tenner.

Stiv av skrekk forsøkte Thea å mobilisere styrke til å ta den strenge stemmen i bruk. – Gå hjem, Kaisa! presset hun frem mens hun holdt kurven beskyttende opp foran seg. – Gå hjem, sa jeg!

Men Kaisa lystret ikke. Tvert imot ville den nappe henne i den lange stakken. Som om den hadde lyst til å filleriste stoffet.

Thea torde knapt å puste, der hun famlet etter hagesaksen nede i kurven. – Hvis du ikke går hjem øyeblikkelig, så stikker jeg deg, hørte hun seg selv true mens hun løftet saksen mot hunden. – Gå hjem!

Akkurat da dukket lensmannsdatteren opp, som ut av det blå.

Til toppen