Det hadde gått noen uker. Halvor hadde tenkt alvorlig på det som skjedde da han var innom Theresa og Emilie. Gang på gang gjennomgikk han det han hadde sagt, det han hadde gjort, og hva det kunne føre til.

Han så dem klart for seg, kvinnen som aldri hadde mistet hans kjærlighet, og barnet som var hans. Nå satt han i sleden. Bak ham sto kassene med drikkevarer.

Det var en stund siden han hadde vært i Trondhjem sist, og han tenkte på valget Theresa hadde gitt ham. Sluttet han ikke med brennevinssalget, mistet han muligheten til å bli ordentlig kjent med Emilie. Et urettferdig valg, mente han. Han trengte pengene. Det var dem Edgar og han levde av. Det var rett og slett urimelig å komme med et slikt forslag.

Han hadde sovet dårlig etter besøket. Tankene kvernet, og han klarte ikke få orden på dem. Sleden gled lett på snøen, men neste tur ble nok med vogn. Da han kom til krysset hvor den ene veien førte til Theresas hus, ble han sittende og gruble. Theresa hadde virket så bestemt. Hvordan skulle han få henne til å forstå og godta at han måtte fortsette med brennevinssalget?

Idet han kjørte inn i Trondhjem, angret han på at han ikke hadde tatt vognen. Hjul kunne fint trekkes over et lite lag snø og is, men meier på bar bakke var en helt annen sak. Helt bart var det likevel ikke, men flere steder var det nakne flekker, han hadde sin fulle hyre med å unngå dem. Så mildt som det var i dag, hadde han ikke tenkt å bli lenge i byen. Bare han fikk levert varene, skulle han kjøre hjemover.

Han svingte inn i det første smuget, kjørte rett inn på plassen mellom bygningene før han gikk ut av sleden. Mannen som skulle hente brennevinet, åpnet døren. Han var som vanlig svært alvorlig. Halvor kunne ikke huske å ha sett ham smile noen gang.

De bar hver sin kasse inn i bygningen, og Halvor fikk tilbake tomkassene fra forrige levering. Det var en stilltiende avtale dem imellom – tomgodset skulle Halvor ha med seg hjem. Flaskene han fikk tilbake, skulle være rengjort. Om Halvor skulle bli stanset av politiet på hjemveien, måtte det ikke lukte hjemmebrent av dem.

Han kjørte nok en gang ut på gaten, vurderte raskt om han skulle dra til markedsplassen eller ei, tenkte på føret og bestemte seg for å kjøre hjemover. En duft av vår hang i luften, men det ville ta tid før den ordentlige vårfornemmelsen kom. Halvor gledet seg. Kunne ikke tenke seg noe bedre enn når fuglene begynte å synge, og det begynte å spire og gro.

Han smattet på hesten idet meiene skrapte mot brosteinen. Hesten strevde idet den begynte å dra, og Halvor tenkte som flere ganger før på hvor gammel hesten var, på at han snart burde la den få hvile.

Tanken var ikke før tenkt, så skjedde det. Hesten stanset brått. Deretter ble den stående et øyeblikk før den datt over på siden. Folk skrek og løp til side da sleden holdt på å velte, men så brakk det ene staget.

Halvor hadde fått den oppmerksomheten han aller minst ønsket seg, han kikket seg rundt. Bare ikke politiet dukket opp!

Det var likevel hesten som bekymret ham mest, og raskt kom han seg ut av sleden og bort til den. Hesten lå død på den delvis snølagte brosteinen. Folk hadde begynt å samle seg rundt dem, og Halvor klappet hesten på halsen og svelget klumpen i halsen. Gråte kunne han gjøre siden. Nå måtte han få ordnet med kadaveret og sleden.

En brande av en kar kom bort til ham. «Det ser ut som du trenger hjelp.»

Halvor nikket. «Det er sikkert og visst.»

«Der kommer to politifolk,» fortsatte karen. «Jeg skal snakke med dem.»

Det kjentes som om all varmen forlot kroppen. Mest av alt hadde han lyst til å stikke av fra alt sammen, men så var det hesten og sleden. Politimennene ville fatte mistanke om han plutselig løp inn i folkemengden.

Den hjelpsomme karen hadde snakket med dem. Nå snudde han seg mot Halvor og pekte.

Sorgen over tapet av hesten gjorde Halvor helt nummen. Politimennene og den svære karen nærmet seg. Nå var det bare å håpe og tro at det gikk bra. Hvis ikke, satt han hardt i det.

De stanset ikke før de var fremme. Halvor gjorde det han maktet for å virke rolig, men hendene skalv, han stakk dem raskt i bukselommene.

«Det har vært en ulykke?»

Halvor nikket. «Hesten min var gammel og sliten.»

Den uniformerte mannen nikket. «Du må få kadaveret vekk fra gaten.»

Var det ikke det de skulle hjelpe ham med? Var det ikke derfor de hadde kommet bort?

«Vi må få hesten over på en vogn.» Det var den andre politimannen. «Vi har en lav vogn på stasjonen. Jeg skal hente den.»

Mannen gikk raskt bortover gaten. Den andre politimannen ble stående igjen sammen med Halvor og den hjelpsomme karen. Han hadde tatt frem en liten notisbok og blyant. «Navn?» spurte han og gløttet på Halvor.

Kunne det være nødvendig å vite navnet hans? Hesten hadde falt om. Det ene draget var ødelagt. «Halvor Aasen.»

Politimannen noterte navnet og noe til før han gikk bort til sleden og løftet på teppet. Nok en gang kjente Halvor at han burde stikke av, men han ble stående.

«Noen av flaskene er knust,» sa politimannen høyt. «Noen skår ligger i gaten. Det må ryddes opp og fjernes.»

«Selvfølgelig, herr politikonstabel.» Halvor var knusktørr i halsen. Det var så vidt han klarte å si det.

«Jeg skal hente en kost,» blandet branden seg inn og var allerede på vei mot en trapp, hvor en kost sto ved siden av døren.

Halvor skalv ikke bare på hendene, men i hele kroppen.

«Du skjelver, har du skadet deg?»

Den hersens politimannen ville ikke gi seg.

Til toppen