Det hadde blitt mørkt da hun kom ut på gaten. «Last Chance» åpnet ikke før om en time. Julie ruslet gatelangs til hun fant en park der hun kunne sett seg på en benk og bare vente på at tiden skulle gå. Da uteliggerne begynte å komme ruslende inn i parken for å finne sine vante benker for natten, reiste hun seg og gikk. En halvtime senere føltes det trygt og godt å finne veien ned trappen til stamstedet sitt og vite at her var det i hvert fall folk som kjente henne og som hun kunne regne som venner.
Brian var på plass i garderoben denne kvelden også. Han så opp da hun kom og skulle levere inn jakken.
– Hallo. Han så fremdeles sur ut.
– Hallo.
– Står til?
– Sånn passe. Julie følte ingen trang til å fortelle ham hvordan det egentlig sto til. Men hvis hun ikke fant noen andre hun kunne betro seg til med problemene sine, måtte hun kanskje bite i det sure eplet og be ham om hjelp. Av en eller annen grunn føltes det så forsmedelig å måtte ty til ham. Han hadde hjulpet henne med å bytte jobb én gang, og hun hadde klart å rote det til. Så hvorfor skulle han hjelpe henne enda en gang?
– Hvorfor sluttet du egentlig hos Les og Peggy? spurte han og tok imot jakken hennes. – Ble Les for vanskelig?
– Ja ... Julie møtte blikket hans. – Det var en av grunnene.
– Hvor jobber du nå?
– Jeg ... Hun holdt blikket hans, og plutselig ble det vanskelig å lyve. Det slo henne at Brian kanskje ikke var så sur likevel. Det lå en ekte bekymring i blikket hans som ikke hadde vært der de siste dagene. Kanskje var det hun som hadde vært sur på ham.
– Ja? Han så spørrende på henne. – Hvor jobber du nå?
– Jeg ... Nå klarte hun ikke å holde masken lenger. Plutselig bare rant tårene og hun brast i gråt.

Til toppen