Eyvind hadde sagt svært lite, for det meste hadde han sittet taus.
Gunnhild satt ved siden av ham, og Are husket hva Juta på Jåsetet hadde sagt om at Eyvind hadde lagt seg ut aldri så lite etter bryllupet. Han levde et roligere liv med å styre på Egge sammen med Gudmund og Gunnhild, men Gunnhild var heller smalere enn før og virket kvikk og kvass.
Gudmund ventet ennå på at blekket skulle tørke. Enten var han tom for tørkesand, eller så brukte han ikke slikt. Han satt og så framfor seg mens han brummet ørlite – en bredbygget, gammel mann, men fremdeles med skuldre som bar bud om styrke.
«Det jeg kunne trenge,» sa han sakte. «Det både erkebiskop og kongen kunne trenge, var å vite om Bengt har brent de gamle kjøpsbrevene på det han har tatt til seg. Jeg skulle likt å spørre ham rett ut hva slags planer han har, og om han ser det slik at hver mann står fritt til å ta seg til rette etter mannedauden, slik at verken kjøpsbrev eller arvinger teller.»
Gudmund kastet et blikk på Eyvind, og det lå både morskap og alvor i det.
«Det var visst en som tenkte slik da han så at Verran var tømt for folk?»
«Det var jo mine gårder! Men jo, visst er det bosatt mange på gårder som andre hadde eid, men på de fleste er arvinger kjøpt ut og alt ordnet etter lov og rett. Om det ikke er kommet noe nytt i lovveien?»
Gudmund ristet kraftig på hodet.
«Det er det ikke. Fem år etter sotten ville det bare skapt rot og gjort ting enda verre.»
Are sa at han ikke så noen råd med å få vite hva Bengt gjorde med eiendomsbrev og slikt noe.
«Men vi vet hva sønnen gjorde,» konkluderte han. «Vidar Bengtssønn brente eiendomsbrevene på prestegården i Sveg. Det fikk erkebiskopen vite av en kar som hadde kommet til Åre fra Jernadalen og som Bengt hadde sendt for å hjelpe Vidar med noe. Han så det! Da var han alt så lei Vidar at han bare gikk fra tjenesten hos ham.»
«Det må lukte surt når en brenner gamle skinn,» sa Eyvind og nugget så vidt borti albuen til Gunnhild mens han kastet nesten umerkelig med hodet mot døren. Begge reiste seg og gikk ut.
Samråd, tenkte Are. Eyvind er smått arg fordi han ikke rakk å bli med på den stygge kampen oppe i Meråker. Hvem kunne visst at illgjerningsmennene valgte just den natten til å prøve å komme unna?

Til toppen