Blanca stirret på frøken Waina i håp om at hun ville bryte ut i latter og si at det hele selvfølgelig var en spøk. Selv om hun visste at det var alvor. Ramme alvor.

«Hvordan?» spurte hun da Waina så oppfordrende på henne. «Hvordan har du klart å skaffe meg post hos politimester Lampe, han som avskyr meg så dypt og inderlig?»

«Spiller det egentlig noen rolle?»

«Ja, det gjør faktisk det, og jeg vil at du er ærlig mot meg.»

Frøken Waina sukket. «Politimesteren er, som du vet, bortreist. Familien har nettopp flyttet fra villaen til denne bygården, og nå trenger de en ny kokke. Ganske enkelt.»

«Hva skjedde med den gamle kokka?»

«Hvordan i alle dager skal jeg vite det? Jeg har gitt deg gode skussmål, og fru Lampe ga deg posten, er det noe mer å lure på?»

«Så herr Lampe vet ikke at jeg skal arbeide i hjemmet hans?»

«Det gjør han nok ikke, nei. Så nå må du se å gjøre deg selv uunnværlig, slik at fru Lampe insisterer på at du får beholde posten. Og det første du bør gjøre, er å komme i tide. Så, gå nå!»

Blanca ristet på hodet. «Dette er galskap.»

Frøken Waina grep henne rundt håndleddet og uttalte hvert ord med overdreven tydelighet: «Nei, dette er ikke galskap. Dette er den beste sjansen vi vil få til å bli kvitt en ubrukelig politimester. Om du er en del av oss, om du kjemper for det samme som DVS, så finner du noe vi kan ta ham på.»

«Jeg … jeg vet ikke hva jeg skal si.»

«Det er et enkelt valg. Du er enten med oss eller imot oss. Om du velger å være det siste, skal du være klar over at det vil gå utover flere.»

«Hva mener du?»

«Jeg tror neppe Mary vil ha noe som helst med Lottas ball å gjøre når hun får vite at du nekter å hjelpe oss.»

Nå var det Blanca som sukket. Hun hadde ikke noe valg. «Hvilken etasje?»

Frøken Waina smilte. «Annen.»

Straks Blanca hadde steget av, ble vognen satt i bevegelse og forsvant rundt gatehjørnet. Hun trakk pusten, glattet på skjørtet og gikk med raske skritt mot døren, før hun rakk å ombestemme seg.

På et lite messingskilt under den ene ringeklokken sto det Lampe med sirlige bokstaver. Hun la merke til at fingeren skalv en anelse da hun trykket inn knappen. Det ville ha vært løgn å si at hun ikke var nervøs og til og med redd, men det kunne hun ikke tenke på nå. Skulle hun klare dette, måtte hun late som om dette var en helt vanlig post, for en helt vanlig familie.

En eldre kvinne i kritthvitt forkle og stålgrått hår under kysen åpnet døren. Hun betraktet Blanca og hevet brynene.

«Mitt navn er Blanca Holen. Jeg er den nye kokka.» Hun prøvde seg på et smil, men den andre kvinnens munn forble en rett strek.

«Bli med meg.»

Til toppen