Alva ble tatt godt imot av Johanna som holdt et godt øye med Victor som stabbet rundt. Han lignet på Fred, syntes hun. En god gutt som var litt tykkfallen, men med en trillende latter.
«Hvor er Tora?» spurte Alva da hun endelig hadde satt seg etter å ha klemt på Victor som ble som en ål i armene hennes.
«Hun er ute med Lise. Jeg ble sliten, for hun løper rundt og ofte hører hun ikke på meg. Så jeg antok at hun trengte frisk luft.»
Johanna hentet vann og kaffe før hun satte seg og så mot sønnen som var i ferd med å rive ned en pyntegjenstand. Hun var raskt på bena og løftet ham opp i armene sine.
«Nei, sa mor. Du får ikke lov til å røre,» sa hun strengt og det endte med at han begynte å hyle.
«Sånn er det hver gang. Men han må lære hva som er rett og galt,» unnskyldte Johanna seg da hylene ble til små hulk.
«Du har litt å gjøre, selv om du får hjelp av Lise.» Alva måtte smile. Opprørske Johanna med store drømmer var blitt en voksen mor.
«Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten Lise,» fikk hun til svar.
Alva smilte da Fred kom inn og hilste. Han tok sønnen i armene sine og satte ham på fanget.
«Jeg har vært på en gård ikke langt unna. En ku har forsvunnet, men jeg tror nok det er et rovdyr som har vært på ferde. Folket var sikker på at kua var stjålet, men det fantes ikke spor etter tyveri,» sa han oppgitt.
«Du får så mange unødvendige oppdrag at det blir latterlig.» Johanna skjenket kaffe til ham og tok sønnen fra ham og satte ham på gulvet med noen treleker.
«Man må likevel undersøke ha det dreier seg om.»
Alva lente seg frem og fikk øyekontakt med Fred. «Jeg forstår det slik at du fortsatt ikke har funnet ut noe om Sveins død.»
«Helt riktig. Jeg har ikke noe å gå etter. Ennå tenker jeg at det er rart at ingen på gården så ham. Det er en gåte, men nå har det også gått så lang tid at det er begrenset hvor mye oppmerksomhet jeg kan gi det.»
Alva nikket, og hun forstod jo at det var slik. «Ja, det er en gåte, men jeg tror det er samme mann som forsøkte å drepe meg. Uten at det hjelper stort.»
«Du har rett. Jeg tror også at det er en sammenheng.»
Johanna så mot gulvklokken. «Nå burde Lise være her snart. Det tar tid. Hun skulle bare rusle en tur.»
«Jeg så henne ikke der ute,» sa Fred.
Alva så med en gang at Johanna ble redd. Hun klarte ikke å sitte stille.
«Det ligner ikke Lise. Jeg går ut og ser etter henne, men jeg legger lillegutt først.»
«Da blir jeg med deg,» sa Alva. «Jeg må snart hjemover. Ernst venter på meg.» Hun tok farvel med Fred før hun stilte seg utenfor lensmannshuset. Ernst sto og snakket med en ung kar og la ikke merke til henne.
Johanna kom ut. «Du må bli med meg, Alva. Jeg er redd.»
«Vi får rusle litt rundt. Kan være at de har gått bort til åkeren, vet du.»
Alva håpet i hvert fall det.

Til toppen