«Kan du fly, Agathe?» spurte Rakel.

Agathe slo opp øynene. Hun gispet idet hun kjente ubalansen i kroppen, strammet grepet rundt barnehånden og var snar med å rygge tilbake fra stupet. Blodet fosset gjennom årene, og hun ble fylt av en voldsom redsel over synet som plutselig hadde åpnet seg for henne: løse luften, og nedenfor bare kvasse klipper. Det var som om hun bråvåknet fra en vond, vond drøm, og varmen fra Rakels hånd blandet seg med varmen fra ordene hun nettopp hadde hørt. Kan du fly, Agathe? hadde hun sagt. Den myke, milde barnestemmen.

Agathe rynket brynene og så på den vesle jenta som sto så troskyldig ved siden av henne og holdt henne i hånden. Igjen fikk hun følelsen av å våkne, ikke bare fra et mareritt, men fra en lang, dyp søvn.

Hun forsøkte å få kontroll over pusten, og satte seg ned på det varme gresset sammen med Rakel. De slapp ikke taket i hverandre. Hun ville ikke slippe, og det virket som om Rakel også holdt et fast grep rundt henne. Hun lukket øynene og kjente varmen som strømmet gjennom henne, som en streng av lys, og hun innså langsomt hva hun hadde vært i ferd med å gjøre. Så nær hun hadde vært ved å kaste seg utfor, så nær ... Hadde hun ønsket det selv? Var det noe innerst inne i henne som hadde ført henne hit? Agathe lyttet etter stemmen som så ofte hadde snakket til henne, men den var borte. Det fantes bare et tomrom, et ekko som ikke kunne nå henne. Den gnagende fornemmelsen av at noen betraktet henne fra innsiden, var også borte. En dyp og inderlig følelse av frihet fylte henne med det samme, og hun smilte til Rakel.

«Du reddet meg, lille venn, vet du det?»

Rakel svarte ikke, men smilte underfundig. Hun løftet den andre hånden, og i den holdt hun en liten bukett med gule blomster.

«Se! De er til mor.»

«De er vakre. Hvor fant du dem?»

«Der nede,» sa hun og pekte, og da Agathe så ned, gikk det et støt gjennom henne.

Eir og hennes egen mor forsøkte så raskt de kunne å nå frem til dem i det bratte henget. Agathe rynket brynene. En rekke bilder og minner skylte inn over henne. Nye minner fra denne reisen hun hadde dratt Rakel med på. Flukten fra sanatoriet, reisen hjem, hvordan hun tok seg inn på Haugen og røvet med seg jentungen, en ny flukt, Rakels gråt etter mamma, den grufulle kroverten, Torvald, graven … Bildene raste gjennom henne som skred av stein og mold, og slik måtte det være.

Hun la den andre hånden om Rakels vesle. Holdt godt fast, som om det var den vesle jenta som ankret henne, der hun fløt rundt i et opprørt sinn. Å Gud, å Gud, tenkte Agathe stille. Hun visste så godt hva hun hadde gjort, selv om hun nå ikke helt forsto hvorfor. Hvorfor hadde hun gjort alt dette? Hun skulle ta den straffen hun fikk.

Hun flyktet ikke lenger.

Til toppen