Blanca åpnet langsomt øynene, men det var fremdeles like mørkt. Hodet verket, og hun var kvalm. Den ubehagelige stanken gjorde det ikke bedre. Hun hevet hånden mot hodet og kjente at hun blødde, men at det var begynt å størkne. Det sved og dunket i hodet, og det var vanskelig å tenke. Hun tørket fingrene på skjørtet. Hvor var hun egentlig? Etter kulden å dømme måtte hun være utendørs. Mørket fortalte henne også at det måtte være natt. Om hun da ikke var inne i et mørklagt rom? Hun krøp sammen og slo armene rundt beina, ble sittende og vugge frem og tilbake i et forsøk på å få varmen i seg. Hadde hun falt og slått seg? Det gynget, eller var det bare fordi hun var svimmel?

Plutselig kom det til henne. I et glimt så hun for seg at de var på skjenkestuen. Vennene hennes var der, og de feiret. Doktor Qvist var ikke lenger overlege på hospitalet, og hun hadde bestemt seg for å slutte som vaskepike. Hun husket de varme smilene, latteren og klemmene. Men så skjedde noe som ødela alt. Hva var det? En lyd. Et geværskudd!

I neste øyeblikk husket hun alt. Herr Rostøl, kaptein Ritz og de andre mennene som rettet sine våpen mot dem. Hun hadde kjent igjen Ritz med det samme. Det var han som eide klubben der Birger hadde blitt tvunget til å slåss. Det var også han som hadde rammet dem med seiljekten sin den natten de hadde reddet Lotta og flyktet fra hospitalet. Han hadde bortført Birger og gjort ham til sin slave. Hva var det Birger hadde fortalt om tiden på skipet? Hun anstrengte seg for å huske, men kulden og smerten i hodet gjorde tankene trege. Var det noe med fiske? Ja, det var det! Ritz og hans kumpaner fisket ulovlig, men ikke bare det, Birger var også sikker på at de drev med smugling. Han hadde sett store trekasser bli båret om bord på skipet, men han visste ikke hva som var i dem. Det verste var uansett at de tvang menn til å arbeide for dem under grusomme forhold. Den stadige gyngingen hun merket, knirkingen i treverket hun hørte og lukten av tjære gjorde henne sikker. Hun var om bord på Ritz skip. Det var like før panikken tok henne, og hun kunne ikke begynne å tenke på hva det innebar.

Blanca lukket øynene og så for seg herr Rostøl. Den stakkars hjemløse mannen som hadde vært så kald. Hun hadde gitt ham vottene sine, og Lotta hadde invitert ham hjem til villaen. Han hadde vært enkel å like. Nå visste hun at alt bare hadde vært skuespill. Herr Rostøl var Ritz’ høyre hånd, og det var han som hadde rettet geværet mot henne. Lyden av skuddet hadde vært øredøvende, men hun hadde ikke falt om. Hvordan kunne det ha seg? Han hadde rettet geværmunningen rett mot henne, og det burde vært umulig for ham ikke å treffe.

Tennene klapret, og Blanca grov neglene inn i håndflatene for å kjenne noe annet enn kulden som nå også presset på innenfra. Noen hadde kastet seg mellom henne og kulen. Nå husket hun kroppen som hadde falt mot skjenkestuens gulv mens hun selv ble slept ut etter håret. Hun hadde bare sette den i et glimt, så hvem var det? Christopher? Gråten presset på. Hun skjulte ansiktet i hendene da en stønnende lyd fikk henne til å kveppe.

Hun var ikke alene.

Til toppen