Akkurat idet Elvira kom seg ut av entrédøren og lukket døren igjen etter seg, oppdaget hun en mørk skikkelse nede i trappeoppgangen. Hun rakk ikke å ta heisen og våget ikke møte ham, men hastet isteden bort til trappen som fortsatte opp til neste etasje. Da husket hun brått at det ikke var mer enn tre etasjer, trappen førte nok bare opp til loftet! Hun stanset og ble stående med hamrende hjerte og lytte.

En dyp mannsstemme nådde opp til henne: "Hallo? Er det noen der?"

Elvira torde ikke å svare.

Mannen kom til syne. Han var høy og tynn og hadde mørkt hår strøket bakover. Det var da ikke han som hadde trillet den invalide kvinnen i rullestol den dagen? Hun smilte forlegent mens hjertet begynte å slå litt roligere. "Jeg må ha gått feil," sa hun og begynte å gå nedover igjen.

"Hvem skal De til?" Han var vennlig i stemmen og så alt annet enn farlig ut.

"Jeg skal til noen jeg ikke har vært hos før. En pianolærerinne," glapp det ut av henne.

"Det er ingen pianolærerinne her i huset. Ingen som har piano heller. Hvilken adresse har De fått oppgitt?"

Elvira gikk i stå. Hun husket ikke hva gaten het. "Det har jeg dessverre glemt. Jeg trodde jeg skulle kjenne meg igjen."

"Men De vet vel hva pianolærerinnen heter?"

Elvira lot som om hun tenkte seg om. “Det er flaut å si det, men ..."

Mannen forandret plutselig ansiktsuttrykk, vennligheten forsvant. "Det er kanskje på tide å fortelle meg sannheten?" Stemmen var bydende.

Elvira ble redd og ville smette forbi ham, men han sperret veien for henne. I neste øyeblikk tok han et fast grep om den ene armen hennes mens han låste opp entrédøren som Elvira nylig var kommet ut av. Han dro henne med seg innenfor, åpnet døren inn til stuen og sa høyt: "Kjenner du denne damen, Vibeke?"

Elvira så hvor forskrekket kvinnen ble, men forsto at hun ikke måtte si noe, det ville bare gjøre situasjonen verre for henne. Da hørte hun til sin forskrekkelse at hun sa: "Ja, det var hun som kom og hjalp meg den dagen det regnet! Hun fikk noen til å løfte rullestolen inn i gangen."

"Og hvorfor er hun her i dag?"

"Jeg kom for å høre hvordan det var gått," skyndte Elvira seg å si. "Jeg syntes så synd på henne."

"Så dere to har sittet her og kaklet mens dere trodde at jeg ikke ville komme hjem på en stund!" Han sendte sin kone et illsint blikk.

"Deres kone er helt uskyldig, det var jeg som oppsøkte henne," protesterte Elvira.

"Av medlidenhet," la ektemannen dvelende til mens han så på henne med et blikk som fikk henne til å krympe seg.

"Jeg synes synd på alle som er rammet av polio," svarte Elvira. "Jeg beklager hvis jeg har vært påtrengende. Jeg mente ikke å være til bry."

"Hvis De har vært påtrengende," gjentok han spydig idet han snudde seg mot utgangsdøren igjen. "De kan gå!"

Elvira lusket ut, skamfull og ergerlig på seg selv. Hun hadde ikke bare dummet seg ut, men gjort situasjonen ubehagelig for den ulykkelige kvinnen attpåtil.

Hun fortalte ikke Sigulf hva hun hadde gjort. Helst ville hun bare glemme alt som hadde med kvinnen i rullestolen å gjøre.

En uke senere ringte telefonen akkurat idet hun skulle gå ut.

"Det er Vibeke. Damen i rullestol."

Til toppen