Yngvil roet seg da hun kom frem til døren til værelset der August lå. – Tenk om han fortsatt sover …?

– Da må han vekkes, sa Nora bestemt. – Vi må snakke med ham, og dessuten har han nok våknet av all larmen utenfor. Og, hun løftet pekefingeren advarende, – jeg vil ikke at han skal ligge her alene. Han er ikke trygg – bortsett fra sammen med oss.

– Det forstår jeg, mumlet Yngvil. Igjen fylte håpløsheten henne. Hvor var Ragnfrid og vesle Aksel Andre? Hva var det som hadde skjedd med dem? Hun så avventende på Nora, og da hun nikket som tegn på at de skulle gå inn, trakk hun pusten dypt og skjøv døren opp.

Den knirket jammerlig. Lampene på veggen i gangen kastet et dust lys bortover gulvplankene. Engstelig snudde August på hodet og så på dem. – Mor?

– Ja, August, svarte Nora stakkåndet, – her er jeg.

August karet seg opp i sittestilling og gned seg i øynene. Håret i bakhodet strittet til alle kanter. Han hadde tydeligvis ligget og vridd seg en stund. Nå strakte han armene mot moren.

Nora seg ned på sengekanten og slo armene beskyttende rundt ham. Hun kysset ham på pannen, for deretter å hvile kinnet sitt mot hodet hans. – Får du ikke sove?

Yngvil fanget det megetsigende blikket Nora sendte henne. Godt, Nora la ikke ordene i munnen på sønnen. De måtte få vite hva han visste uten å lede ham i noen som helst retning.

– Jeg sov. En stund, men så … så våknet jeg av at Aksel Andre begynte å gråte.

– Å, gjorde han det? spurte Nora tilsynelatende forbauset.

August nikket iherdig. – Ja, og jeg forsøkte å sove videre, men jeg ble redd da hun bøyde seg over meg og løftet opp Ragnfrid.

– Hvem snakker du om? Det var en mildhet i stemmen til Nora som Yngvil ikke hadde tiltrodd henne. Nora var kjent for å være ganske brysk, men nå var hun beundringsverdig rolig og tålmodig selv om hun visste at det hastet med å finne de forsvunnede ungene. Det måtte også være oppjagende å vite at Erika befant seg inne i det brennende stabburet.

– Det var en dame. August hvisket det frem.

– Har du sett henne før?

– Ja.

– I dag?

– Nei.

Yngvil og Nora vekslet blikk. De ble ikke noe klokere av svaret hans.

– Nå må du være flink til å fortelle, August. Vet du hvem damen er?

– Ja, jeg har sett henne før.

– Vet du hva hun heter?

– Nei, men hun bor på Stubberud.

Yngvil gispet. Hun lå hånden mot brystet for å stagge det hamrende hjertet. Det verst tenkelige scenarioet skred frem: Det var Olette som hadde kidnappet barna! Å, Gud – hva var det hun hadde planlagt? Hun så at også Nora var blitt helt satt ut av opplysningen.

Yngvil svelget, spørsmålene tårnet seg opp i henne, men hun visste knapt hvor hun skulle begynne. Var det slik at Olette hadde sperret Erika og ungene inne i stabburet og tent på …?

Til toppen