Forfatter: | Merete Lien |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2012 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Rosehagen |
Serienummer: | 44 |
ISBN/EAN: | 9788202372224 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Merete Lien |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2012 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Rosehagen |
Serienummer: | 44 |
ISBN/EAN: | 9788202372224 |
Kategori: | Romanserier |
Det
var vinter i Roma. De var i begynnelsen av januar, og luften som kom inn
gjennom det åpne vinduet, var kjølig. Jenny lot vinduet stå oppe for å lufte ut
lukten av oljemaling og terpentin, trakk av seg malerforkleet, og kastet enda
et blikk på bildene som skulle pakkes ned så snart de hadde tørket.
Gabriele Lettieri hadde virkelig hjulpet
henne videre. Før første gang siden Simon og hun forlot Bergen, følte hun seg
selvstendig, og ikke som et haleheng til Simon. Til nå hadde han vært den som hadde selvtillit og
skaffet forbindelser, den som veiledet henne. Forholdet hadde ikke vært
likeverdig. Hun visste at hun ikke kunne trives som ”kunstnerhustru.” Hun ville
for all del unngå å bli den som ”bare malte litt på si,” mens Simon forble
hovedpersonen. En slik rollefordeling hadde ødelagt mange kvinnelige kunstneres
karriere – og liv. Det var en fantastisk støtte å ha en som signor Lettieri –
en mann som forstod hvor lett et forhold mellom to kunstmalere kunne ende
nettopp slik.
Hun gikk ut av atelieret og inn på
kjøkkenet, ville lage seg et krus med te. Hun kjente en nesten barnslig
tilfredsstillelse over å være i ferd med å finne ”sitt” Roma, sine
forbindelser. Dersom hun skulle leve sammen med Simon, var hun nødt til å være
både sterk og uavhengig. Hun helte vann i kjelen. Hun var ikke helt uavhengig. Faren hadde hjulpet
henne. Det var han som hadde sendt herr Lettieri til henne, men han hadde flere
ganger presisert at han ikke hadde tatt henne som elev, eller bestemt seg for å
hjelpe henne frem, dersom han ikke hadde trodd på henne. Det måtte hun stole
på. Dessuten visste hun at en kvinnelig maler trengte mer støtte enn en
mannlig. Det var tyngre for en kvinne å bli tatt på alvor.
Før hun rakk å sette kjelen over
varmen, banket det på døren. Hun kastet et blikk på vegguret og gikk for å
åpne. Mannen fra galleriet skulle ikke være her så tidlig, mente hun. Hadde hun
kanskje tatt feil av tiden?
Hun stoppet nesten å puste. Det var
Mariella som stod utenfor døren og nå skrittet over dørstokken, ganske ubedt.
”God morgen, kjære Jenny. Jeg håper jeg ikke
vekket deg?”
Jenny ville si at hun hadde vært opp
i mange timer og arbeidet, men kom ikke til orde før gjesten fortsatte.
”Det er på høy tid at du og jeg har en
fortrolig prat. Hvor kan vi sitte?”
”Kom inn i stuen,” sa Jenny og
kjente hvordan hjertet slo fortere. Helst ville hun ha sendt Mariella på dør,
men hun visste at hun måtte høre hva hun hadde å si. Det var ingen vei utenom.
Hun førte den ubedte gjesten inn i
stuen og pekte mot en lenestol. ”Vær så god.” Servering var unødvendig, tenkte
hun. Det ante henne at dette ikke ble en hyggelig prat mellom to venninner. Hun
satte seg overfor Mariella, med rett rygg og hendene samlet i fanget. ”Hva er
det du vil si meg?” spurte hun.
”Jeg vil ha Simon tilbake.”
Jenny støkk. Dette var mer direkte
enn hun hadde ventet. Hun møtte Mariellas blikk. Den italienske kvinnen var
usedvanlig vakker og elegant. Hun utstrålte selvsikkerhet og styrke, for
grevinnens datterdatter var vant til å få det hun ville. ”Det er et drøyt ønske
å komme med,” sa hun, forbauset over sin egen ro. ”Du vet at han og jeg lever
sammen.”
”Ja, men dere er ikke gift. Jeg
foretrekker å være direkte og ærlig.” Hun smilte og strakte på den smekre
kroppen, kledd i en utsøkt og garantert kostbar drakt. ”Visste du at Simon og
jeg var sammen før han dro fra Roma for å møte deg?”
Jenny nikket. ”Han har fortalt meg
det.” Hun betrakter Mariella med synkende hjerte. Hvem kunne kjempe mot en slik
rivalinne? Skjønnheten og utstrålingen hennes var så sterk at det var som om
alt annet i rommet bleknet og ble uvesentlig.
”Sa han virkelig det? Jeg trodde han
ville være mer diskret. Vel, den gangen trodde jeg at en fattig kunstmaler ikke
var noe for meg i lengden. Jeg avsluttet forholdet.”
Jenny nikket.
”Jeg ser annerledes på det nå.”
”Tør jeg spørre hvorfor?”
”Han har, la oss si, spesielle
kvaliteter. Han kommer dessuten til å bli både rik og berømt. Jeg kan hjelpe
ham med det, slik at det går fortere enn hva det ellers ville ha gjort.”
”Jeg tror ikke Simon trenger din
hjelp.”
”Det gjør han, tro du meg. Hva vet
du om Italias kunstverden? Om oss italienere?”
”Ikke så mye, men …” Jenny holdt
inne, tung om hjertet. Samtalen var både vond og uvirkelig. Hva ventet Mariella
seg?
”Jeg kan hjelpe ham, og jeg kan
ødelegge for deg.”
”Ødelegge? Hva mener du?”
”Jeg vet at signor Lettieri har tatt
deg under sine vinger, men jeg har mine forbindelser.”
Jenny kjente sinnet flamme. For et
motbydelig menneske! Hvordan kunne Simon like en som henne? Han var nok blendet
av utseendet, men hvor lenge kunne det
vare? Ville han ikke før eller senere gjennomskue Mariella Stevens?
”Du ble taus?”
”Jeg tenker på hva Simon vil mene om
truslene dine.”
Mariella smilte ubekymret. ”Han
tilgir meg nok. I krig og kjærlighet er alt tillatt.”
”Jeg forstår at du mener det,” sa
Jenny langsomt. ”Hva er det du vil oppnå med dette besøket, bortsett fra å la meg
vite at du ønsker å få Simon tilbake?”
”Jeg vil be deg om å flytte ut av
leiligheten hans og la oss være i fred.”
Jenny visste ikke om hun skulle le
eller gråte. Denne kvinnen var ikke sann!
”Jeg vil selvfølgelig gi deg en
sjenerøs pengesum, slik at du kan etablere deg et annet sted.”
”Spar pengene dine. Eller rettere
sagt, din fars penger. Jeg verken trenger dem eller ønsker dem.”
”Som du vil.”
”Hva om jeg ikke etterkommer ditt ønske?”
”Da blir situasjonen ubehagelig. Det
blir åpen kamp. Du kommer til å angre.” Mariella strakte seg igjen, fant frem
en pudderdåse og kastet et blikk i speilet. Så reiste hun seg. ”Du får tenke
deg om, Jenny. Jeg får Simon uansett.” Hun smilte tilfreds. ”Det kommer ikke
til å by på noe problem. Du har vel forstått at vi har gjenopptatt forholdet?
Forstår du hva jeg sier? Han har allerede vært utro mot deg.”
Grevinnens datterdatter kostet ut av
værelset. Ytterdøren slo i med et iltert smell, og en tung duft av parfyme hang
igjen i stuen.