– Ser du noe der? På elvebredden innerst i kulpen? Maria pekte dit hun
mente å ha sett bevegelse.
– Nei … Karl dro på det. – Eller … Det ser ut som
noe brunt. Kanskje et dyr?
De var nesten der da de hørte et plask. Maria
bråstanset. Hva var det? Det hørtes ut om om noen hadde falt i elvevannet!
UTDRAG FRA BOKEN:
| Det knirket i silkekjolen da Amanda satte seg bedre
til rette. Hun begynte å bli vant til det nå, å sitte for Rafael mens han malte,
og stivheten hun hadde følt i korsryggen den første tiden, plaget henne ikke
lenger. Rafael hadde en konsentrert rynke i pannen, han stanset å male og gikk et par skritt tilbake. Han gjorde av og til det, vurderte maleriet litt på avstand, før han løftet blikket og gransket henne like grundig. Hun rettet litt på nakken og smilte så vidt da han vendte blikket forbi lerretet og mot henne. Fortsatt var han konsentrert, for ham var hun nå bare en gjenstand som han ville forsøke å gjøre så livaktig som mulig med penselen. – Er du tilfreds? Amanda dristet seg til å spørre. – Ja, det ser ut til å bli riktig. Han smilte og strøk hånden gjennom det rufsete håret. En liten malingsflekk ble igjen ved tinningen, men han var allerede i gang med å male, så hun lot være å si noe. Rafael var ofte full av maling når de var ferdig for dagen, han brydde seg ikke om det. Og heller ikke hun. Disse dagene hun hadde sittet for Rafael, hadde vært trivelige, i det minste så lenge John hadde holdt seg unna. Amanda lyttet etter ektefellen, og hørte skrittene hans fra andre etasje. Dette var dagen da han skulle reise til Christiania, og hun skammet seg ikke over å innrømme at hun gledet seg til han skulle dra. Hun var sliten av å være bekymret, å frykte at han når som helst skulle forstå at hun hadde lurt ham og slå henne helseløs. Den desperate løgnen hun hadde servert ham for å unngå knyttnevene hans tidligere, hadde virket der og da, men nå var den blitt årsaken til all frykten. I et glimt så hun for seg Johns rasende ansikt når han gikk til angrep, og hun grøsset og tvang seg til å skyve tankene bort. John skulle reise, hun ville være utenfor hans rekkevidde i flere uker om hun var heldig. Det gnog smertefullt i magen. Hva hun skulle gjøre når han kom tilbake, visste hun ikke. Da ville han forstå at hun hadde løyet, at hun ikke var med barn likevel. Det suste i hodet, og hun ble litt uvel. – Er noe galt, Amanda? Rafael så bekymret på henne. – Du ble veldig blek. Om du er sliten, kan vi fortsette senere? – Nei, alt er bra. Hun ville ikke at Rafael skulle dra, ville ha ham her til hun var sikker på at John var ute av huset. Selv om hun tvilte på om John ville finne en grunn til å bli sint på henne før han dro, ville hun ikke være alene med ham. Han ville ta seg sammen om han visste Rafael var i hus. Men hva om det var som hun hadde fryktet først, at Rafael var engasjert av John for å få nyss om det hun tenkte om ham? Nei, tanken var absurd, først og fremst at John skulle røpe overfor en annen mann at han var så usikker på sin hustrus lojalitet, men også at han i så fall ville valgt en mann som Rafael, som han overhodet ikke respekterte, til å samle opplysninger for seg. – Lov meg at du sier fra, jeg vil ikke drive deg for hardt i din tilstand. Rafaels blikk røpet ekte bekymring, og hun ble varm i kroppen av omtanken hans. – Takk, Rafael, jeg lover. Hun smilte til ham og fikk et bredt smil tilbake. Nei, Rafael var ikke en mann som ville la seg bruke i en så utspekulert og ondsinnet plan, det kunne hun ikke tro. – Reiser din ektefelle allerede i dag? – Ja, i løpet av en times tid. – Om du gjerne vil ta farvel med ham, kan vi ta en pause? – Nei! Hun svarte for fort, og så ned på hendene som lå i fanget. De skalv, og hun grep om silken og holdt fast. I øyekroken enset hun at Rafael hadde stanset å male, han holdt øye med henne. – Jeg mente bare … Hun glattet på skjørtet. – Han er svært opptatt, han vil uansett ikke ha tid til meg. Hun kunne ikke risikere noe, fortsatt blødde hun, og det måtte John ikke oppdage. De siste nettene hadde han drukket så mye før han kom til sengs at han hadde sovnet i samme øyeblikk som han la hodet på puten. Om hun gikk opp til ham nå, ønsket han kanskje å være intim med henne før han reiste. Da ville han oppdage sannheten om barnet. Nei, med mindre han kom ned og insisterte på å tilbringe tid alene med henne, skulle hun holde seg unna. – Som du vil. Rafael gjenopptok malingen, og Amanda strakte hånden etter glasset med rødvin som sto på det lille bordet ved siden av stolen. Hun tok en slurk, men måtte ta seg sammen for ikke å spytte det rett ut igjen. Det smakte henne ikke. Og snart var det heller ikke nødvendig. Så snart John reiste, kunne hun slappe av. |
