Fruen til Krogstad. Johanna vred seg rundt og fikk øye på Maria. Hun kom kjørende i en lett gigg, trukket av en glinsende, brun gamp. Hun holdt an da hun oppdaget dem. Så løftet hun hånden og vinket prøvende. – Forstyrrer jeg, Annar?

            Så de var på fornavn nå. Johanna tok seg i det og forsøkte å legge vaktsomheten til side. Krisen var tross alt avverget, Maria var gift, og ingen hadde den fjerneste anelse om slektskapet med Annar.

            – Nei da, svarte han vennlig. – Sett fra deg gampen borte ved gjerdet, det er gresset langt, det skulle vært slått. La ham forsyne seg der.

            Maria gled ned på bakken og gjorde mine til å forlate dyret.

            – Du får binde opp tømmene litt, så han ikke drar dem frem og tråkker i dem, sa Johanna.

            Maria snudde på hælen og gjorde som hun sa.

            Hun var slående vakker i dag, konstaterte Johanna. Hun hadde hatt på seg, men de mørkebrune krøllene hadde løsnet og hang i viltre bølger nedover den slanke ryggen. Til tross for det varme været bar hun en tettsittende kjole i et skinnende rødt brokadestoff, og hun viste godt med hud i utringningen. Den store, sensuelle munnen var rødere enn vanlig, og øynene virket nesten gule i den lave solen. Huden glødet, og hun smilte hektisk.

            Hvem var stasen til ære for? Hun kunne da for pokker ikke fremdeles … Johanna forsøkte å undertrykke det gryende raseriet. – Hvordan står det til på Krogstad, Maria? spurte hun stivt. – Er alt bra med deg og din unge husbond?

            – Ja, tusen takk. Alt er utmerket. Jeg kommer for å se hvordan det står til med Sunniva, la hun fort til. – Hun er jo med barn.

            – Jeg er klar over det. Johanna gransket henne kjølig.

            – Jeg skal få en av jentene til å hente henne, sa Annar. – Hun er sikkert oppe på værelset sitt. Hun hviler mye om dagen.

            Ragnhild kom ut igjen, bærende på et brett med hvetekaker. Hun hilste blidt på Maria. – Er det den frua som kjæm? Da er det bra kaffen er klar. Er du åleine, Maria? Er’n opptatt, sønn min?

            Johanna fikk ikke med seg hva Maria svarte, for nå kom Serine og Anine med resten av oppdekningen. De neide for gjestene og satte fra seg kaffekjele, kopper, smør og syltetøy, før de tok med seg brettene inn igjen.

            Anine ropte Sunnivas navn inne i huset, og like etter hørtes skrittene hennes i bislaget.

Johanna snudde seg med en hilsen på tungen. Det blide ansiktet til Sunniva kom til syne. Så bråstanset hun og ble stående i døråpningen. Hun smilte fremdeles, men stivere nå. Johanna rynket brynene, forundret over reaksjonen. – God aften, Sunniva.

            Sunniva så på henne som om hun ikke hadde oppdaget at hun var der. – God aften, faster. Hun vred på hodet igjen. – God aften, Maria.

            Maria hilste igjen. – Føler du deg ikke bra?

            – Nei, eller jo. Jeg er bare trett. Sunniva presset frem en anstrengt latter.

            Annar betraktet henne. – Du ser vel at Maria er kommet for å besøke deg.

            – Jeg ser det. Det var hyggelig. Svaret kom mekanisk, merket Johanna seg. Hadde noe skjedd mellom de to unge kvinnene? Maria tedde seg tilsynelatende normalt, men det gjorde ikke Sunniva.

            Sunniva gled ned på benken ved siden av Johanna. – Står alt bra til, faster?

            Johanna smilte ned i de skrå øynene. – Ja takk. Med deg også? Du ser godt ut.

            – Jeg føler meg bra også. Sunniva la begge hender over magen, som så vidt hadde fått en liten kul. – Jeg gleder meg så forferdelig til den lille kommer! Tiden går ikke fort nok.

            Johanna lo av utålmodigheten hennes. – Når venter du deg? Utpå høsten en gang?

            Sunniva nikket. – Rundt Mikkelsmess.

            – Her lukter det godt. Carl Peder kom slentrende ned trappen. Han hilste høflig på Johanna og Maria og dumpet ned på den andre siden av faren, før han strakte seg frem og grep et kakestykke. – Har du sagt vær så god, far?

            Det oppsto en pinlig stillhet. – Det er gjæla at husmoren gjør slikt, sønn, det vet du vel. Stemmen var gemyttlig, men Johanna merket seg den skarpe undertonen.

            – Det er bære å førsyne seg, sa Ragnhild lett og skjenket kaffe rundt bordet.

            Ingen lot seg merke med episoden, men Johanna følte trang til å varme nevøens ører. Slik offentlig ydmykelse burde ikke Ragnhild finne seg i. Fortsatte han slik, fikk Annar sannelig se til å stramme ham opp. Hun satte blikket i ham, men Annar nippet til den varme væsken og la tilsynelatende ikke merke til det.

            – Du lager virkelig god kaffe, Ragnhild. Maria smilte strålende til henne, som for å veie opp for Carl Peders oppførsel. Det gnistret i de hvite tennene hennes. Hun fuktet leppene med tungen og bet forsiktig i hvetekaken. – Deilig. Vil du lære meg hvordan du lager den?

            – Dæ er nå ingen kunst. Ragnhild gjengjeldte smilet. – En lyt bære passe ti’a og varmen, og itte sætta deigen i trekk.

            Johanna skottet bort på Carl Peder og så at han ikke hadde sluppet Maria med øynene. Maria så det tydeligvis også, for hun slo blikket ned og smilte blygt.

            Eide hun ikke skam i livet? Johanna brant seg på kaffen og undertrykte en ed. Komme rekende til Tillund som en annen tøs, til tross for at hun var nygift! Det var åpenbart ikke første gangen, heller. Visste Gjermund at hun var her? Det tvilte hun på. Hvorfor var han i så fall ikke med?

            Praten gikk tregt. Johanna kjente hvordan hodepinen langsomt åt seg innpå henne. Det lå for mye i luften her, en slags dirrende spenning. Annar var den eneste som virket uberørt. Eller var han det? Fornemmet hun ikke en svak vaktsomhet i det grønne blikket? I så fall skyldtes det sannsynligvis det betente forholdet mellom Ragnhild og Carl Peder. Det kunne ikke være lett for ham å gjøre miner til slett spill så lenge Carl Peder tedde seg som han gjorde. Når han kunne opptre så lite høvisk med gjester til stede, var han sikkert enda mer ubehagelig på tomannshånd.

Johanna lurte på hvordan Ragnhild ville håndtere dette i lengden. Selv ville hun ha tatt tyren ved hornene ved første anledning, krevd at han oppførte seg som folk. Nyttet ikke det, ville hun ha gått til Annar og overlatt problemet til ham. Carl Peder hadde tross alt respekt for faren sin.

Hun betraktet Annar og Carl Peder mens de spiste, og kunne ikke bare seg for å lure på hva som hadde skjedd dersom Carl Peder hadde visst at faren hans hadde bedratt moren hans med Marias mor. Da ville nok både respekt og aktelse ha forsvunnet som ved et trylleslag, gjettet hun på.

            Hun flyttet blikket til Maria, som småpratet med Ragnhild mens hun brøt biter av hvetekaken og puttet dem i munnen. Hva foregikk bak den glatte pannen? Skjønte hun ikke hva som ble forventet av henne? Hun var gift, og burde ha holdt seg hjemme på Krogstad. Johanna hadde ikke drømt om at hun skulle fortsette å henge rundt på Tillund, slik hun hadde gjort tidligere. Eller var det bare hun som fant det underlig at Maria stadig kom på visitt? Hun fikk lure ut av Ragnhild hvor ofte svigerdatteren kom.

            Sunniva reiste seg. – Jeg går og legger meg nedpå igjen.

            Annar så strengt på henne. – Du har besøk, glem ikke det. Det tar seg ikke ut å trekke seg tilbake da.

            Maria smilte avvergende. – Jeg hadde ikke tenkt å bli lenge. Og jeg besøker tross alt svigermor også.

            – Visst gjør du så.

            Nå oppdaget Johanna at Ragnhild også hadde fått med seg Sunnivas mangel på hjertelighet. De blå øynene var granskende der de hvilte på stedatterens ansikt. – Det er fort gjort å bli slitin ner’n vente seg.

            Da Sunniva var forsvunnet, ristet Annar oppgitt på hodet. – Du får unnskylde Sunniva, Maria. Det må være tilstanden hennes som gjør henne slik.

            – Det gjør ikke noe. Maria smilte. – Jeg dukket opp uanmeldt, og kan ikke vente annet.

            – Visst kan du det! Annar var blitt mørk i ansiktet. – Jeg skal ta en prat med henne.

            – Vær så snill, la henne være. Maria reiste seg mykt. – Takk for kaffe og kaker, Ragnhild. Jeg tror jeg skal trekke meg tilbake.

            – Da benytter jeg anledningen til å sitte på med deg hjemover. Johanna hadde avskåret det hun antok var en protest fra Annar. Det hadde sett ut som om han skulle til å åpne munnen, men han ombestemte seg og lukket den igjen.

Hun vendte seg mot Ragnhild og trykket hendene hennes. – Jeg er sikker på at du får nyheter fra Sonja om ikke lenge, kjære deg. Forsøk å la være å engste deg.

            – Je ska’ prøve, Johanna. Takk før at du kom.

            Ragnhild reiste seg, og Annar gjorde det samme. Carl Peder blunket til henne. – Hils til Martha, faster. Det er lenge siden vi har sett noe til henne. Er det den skjønne Agate som opptar all hennes tid?

            – Noe av den, i alle fall. Men Sunniva og du er hjertelig velkommen til å besøke de unge damene. Du har vel en ledig stund nå og da? Eller driver far din deg døgnet rundt?

            – Å, han har nå hatt liten grunn til å klage så langt, sa Annar gemyttlig og nikket mot Carl Peders hånd. – Men nå som skaden er leget, blir det slutt på lediggangen. Jeg ser allikevel ikke bort ifra at det kan bli tid til en kort visitt. I alle fall hvis han skikker seg bra ellers, la han nådig til.

            Carl Peder skar en grimase. – Der hører du, faster, her må en holde på til en stuper. Han smilte, og så slett ikke ut til å beklage det. – Men takk for invitasjonen. Han skakket på det mørke hodet. – Vår lyse gudinne er vel altfor opptatt av sin trolovede til å ville være med på en kveldstur, antar jeg?

            – Du får spørre henne. Martha blir sikkert glad hvis du tar henne med. Vertinnepliktene hviler tungt på henne av og til. Hun har også sine oppgaver å skjøtte, vet du.

            – Det var tross alt Martha som inviterte henne til å bli lenger, sa Maria. – Da er det også rett og rimelig at hun tar seg av henne. Hun løftet haken, som for å parere eventuelle protester, men verken Ragnhild eller Annar sa noe.

            – Si til Sunniva at vi venter henne med det første, Calle, sa Johanna kort, uten å kommentere Marias innspill. – Hun har godt av å komme seg ut litt.

            Annar sendte henne et takknemlig blikk. – Så sant som det er sagt. Hun trenger annet å tenke på enn barnet hun venter. Og frøken Agate virker svært sympatisk, synes jeg.

            Johanna la en hånd på Marias albue og styrte henne mot vognen. Hun kjente hvordan den andre spente seg under berøringen, men trakk ikke hånden til seg.

            Ragnhild og Annar fulgte Johanna og Maria bort til hesten som sto og gresset ved gjerdet. – Et pent dyr, sa Annar.

            Johanna slapp den stive armen til Maria. Ragnhild klappet hesten på halsen. Marias blikk flakket tilbake mot bordet, men hun dro det raskt til seg da hun merket at Johanna fulgte med.

            Ragnhild smilte til Maria. – Hels åt sønn min. Ta’n med deg neste gong.

            Maria nikket stivt. – Takk, Ragnhild, men du vet at Gjermund arbeider bestandig. Det er ikke lett å få lokket ham med seg noe sted.

            – Du klarer det nok. Carl Peder hadde lent seg bakover på benken og strukket de lange beina ut foran seg. Uttrykket hans da han hvilte blikket på Maria, var en blanding av spott og noe annet, noe Johanna ikke fikk tak i. Det minnet om sinne. Var han sint på Maria? Var det derfor han hadde lagt ut i det vide og brede om Agates skjønnhet? At bemerkningene hadde truffet, var hevet over enhver tvil, det bar Marias bleke ansikt tydelige bud om.

            Annar hjalp Johanna opp i vognen. Deretter grep han Marias hånd og hjalp henne til rette. – Kjør forsiktig, formante han. – Kvinnfolk er farlige på veien. Kommer det noen imot, må du øyeblikkelig styre mot grøften.

            Maria hyttet mot ham. – Pass deg, Annar!

            Vognen rullet over tunet. Maria stirret rett fremfor seg. Idet de svingte ut på veien og begynte på bakkene, så Johanna at hun strevde for å holde tårene stangen. Hun lukket øynene et øyeblikk, så sukket hun. – Hva er du ute etter, Maria? Hvorfor piner du deg selv på denne måten?

            Maria snudde hodet med et rykk, og Johanna kvakk. Den andres ansikt var fortrukket, øynene nesten svarte av hat. – Du løy for meg! brast det ut av henne.

            Et øyeblikk mistet Johanna likevekten. – Hva mener du?

            – Du sa at Carl Peder var hemmelig trolovet, men det var ikke sant. Du sa det bare for at jeg skulle holde meg vekk fra ham!