Fire år er gått siden Anette flyttet til Bergfoss som nyinnviet prest og enslig
mor. Mye har skjedd siden den gang ... Vigdis og Jørn, Lise og Janne, Henning
og Oskar – alle hadde trygge, gode liv med hverandre, men nye utfordringer
venter. Vilde og Roar har funnet sammen igjen og kan endelig se fremover. Men
hva skjer med Ulrikke, som flyttet fra Bergfoss? Eller med Liana og Salman, som
ikke vet om de noen gang kan vende tilbake til Tsjetsjenia. Og Jacek, tør han
oppsøke Ester for å få vite hvorfor hun slo hånden av ham?
UTDRAG FRA BOKEN: Novembermørke. Novemberslaps. Korte dager og lange kvelder. Nettene var blitt
forvandlet fra sommerens skjøre spindelvev til mørk, tung fløyel. Løvskogen sto
avkledd og ventet på vinteren. Eviggrønne vekster som gran og furu ventet også
på å få dekket grenene med hvit nysnø. Årstidenes vekslinger i naturen. Vinter,
vår, sommer, høst. November var et sted midt mellom høst og vinter. I den
eldre romerske kalenderen var november den niende måneden. På latin betyr novem
ni. Et gammelt nordisk navn for november var ganske enkelt vintermåned. Det
passet ganske bra. November var selve hvilemåneden da skaperverket slappet av
før vinterdvalen. En måned mange syntes bare var trist og grå. Andre fant roen i
naturen. En siste pause før snøen omskapte landskapet. Løvet var fuktig, brunt
og glatt. En måtte trå forsiktig, passe seg for ikke å gli på det. Snart ville
de våkne opp til frost og rim på bakken. I det blå huset bak Bergfoss Auto
lyste det lunt og hyggelig bak rødrutete gardiner. Anette satt ved skrivebordet
og arbeidet med søndagens preken. Hun ville så gjerne si positive ting om
november. Noe som ikke var helt enkelt. Menigheten var ganske sikkert like
trette av regn som hun selv. En del av dem hadde også slått følge med
trekkfuglene og søkt seg mot sørligere strøk. Hun kunne i grunnen godt forstå
dem. Samtidig skulle ikke hver dag være lik den foregående. Man hadde behov
for forandring. Regn skulle etterfølge sol, været måtte skifte. Hvis ikke ville
det blitt svært kjedelig, tenkte Anette og skrev ned noen setninger. Livet besto
av flest hverdager, grå og ordinære, uten de store hendelser. De fløt stille av
gårde som en langsom elv. Det var likevel alle de vanlige dagene en skulle glede
seg mest over, ikke bare de helt spesielle. Hun begynte igjen å tenke på
trekkfuglene. På hvor utrolig det var at de klarte den lange flyturen, og enda
mer imponerende at de kunne orientere seg. Sangerne trakk om natten og fant
veien ved å se på stjernene, mens trost og bokfink fløy om dagen og navigerte
etter solen. De hadde alle sammen forlatt Bergfoss for lengst. I likhet med
den ungdommelige delen av familien. Til alles begeistring, og til stor
overraskelse for ham selv, kom Peter inn på veterinærstudiet i München. Ved
hjelp av en bekjent av Vilde hadde han fått leid en leilighet i en bydel nord i
den bayerske hovedstaden. Han forsikret dem om at han stortrivdes i München, og
Anette forsto at det ikke bare skyldtes studiene, men også en viss ung dame som
het Sabina. Dessuten var det kort vei til Innsbruck. Anette smilte for seg
selv. Det var så hyggelig å tenke på at Vilde og Roar hadde funnet tilbake til
hverandre. Ikke det at hun noen gang trodde at de var langt fra hverandre
følelsesmessig, selv om datteren hardnakket påsto nettopp det en stund. Uansett,
i sommer fikk de ordnet opp og snakket ordentlig sammen. Det resulterte i at
Roar hentet pikkpakket sitt i USA og flyttet til Østerrike. Anette la fra seg
blyanten og lekte litt med viskelæret. Hun skrev alltid prekenen for hånd, men
aldri med penn. En nyspisset blyant var det beste redskapet når hun skulle samle
tankene og konsentrere seg. Ikke før hun var helt sikker på at hun var hundre
prosent fornøyd, slo hun på pc en og skrev ned det endelige resultatet. Men
denne prekenen ble ikke ferdig i kveld. Anette strøk tankefullt hånden gjennom
håret som hadde vokst betraktelig etter den ulykksalige omgangen med
hurtigmikseren i vår. Det var flere av hennes nære som hadde søkt til
utlandet denne høsten. Kristina gikk på kunstskole i Perugia, og Jo var selvsagt
sammen med henne i Italia. Han var ferdig utdannet bilmekaniker, og søkte nå nye
utfordringer. Stikk i strid med hva alle hadde trodd, hans egen mor i
særdeleshet, begynte han like godt på et kurs i hotelledelse. Bare for å ha noe
å gjøre det året vi oppholder oss i Italia, forklarte han til dem som lurte på
hvorfor. Anette trodde det var mer enn en måte å få tiden til å gå på. Hun
visste at Jo ikke lenger var fremmed for tanken på at han en gang skulle overta
driften av feriesenteret. David hadde begynt i Liakollen musikkbarnehage.
Sammen med Nita Lundgren. De stortrivdes begge to. I ettermiddag hadde han i
tillegg vært i bursdagsselskap, og det var en fornøyd og trett liten gutt som
allerede ved åttetiden sovnet med en grønn og rødstripete tøykanin i
armene. Anette avsluttet for kvelden. Hun listet seg inn på barneværelset og
kunne snart konstatere at sønnen fremdeles sov fredelig. Kaninen hadde
imidlertid falt på gulvet. Anette tok den opp og la den tilbake i sengen. Det
var en mørk og regntung fredagskveld. Ulf var ute på tur med Rex og Lea. De to
hundene trengte mosjon uansett vær. I motsetning til Pus Pus, som nøyde seg
med korte lufteturer når regnet strømmet ned. På denne tiden av året trivdes han
aller best i yndlingsstolen sin med det gule pleddet. Det var over fire år siden
han og Anette kom til Bergfoss. Mye hadde skjedd på disse årene, men så lenge
han hadde Anette rundt seg, savnet ikke Pus Pus noe. Nå lå han med øynene
lukket. Han sov ikke, men lå stille og lengtet etter sommer og varme, mens han
tenkte tilbake på sine egne bragder. Pus Pus koste seg med minnene om en mus
han hadde fanget. Han så seg selv slå kloa i den, leke litt med den for
underholdningens skyld, før han gikk lei og gjorde ende på den. Etter å ha
ligget slik og hygget seg med en vellykket musejakt, så han plutselig for seg en
fugl. Det var slikt et kostelig syn at han måtte slå iltert med halen av
opphisselse. På nøyaktig samme vis som han hadde gjort en dag i juli. Han
hadde oppdaget fuglen som trippet intetanende rundt ute i haven. Den var så
lekker og fristende at han måtte klapre litt med tennene. Skjønt bare helt
svakt, nærmest lydløst, han var da en profesjonell og særdeles erfaren jeger!
Han listet seg på silkemyke poter mot fuglen, med alle sanser vidåpne. I samme
øyeblikk som den skulle til å lette, kastet han seg elegant over den. Pus Pus
husket godt den fantastiske følelsen da han stolt kunne bære frem trofeet
sitt. Å, det var vel deilig og behagelig å ligge slik god og varm i stolen
sin og tenke tilbake på en vellykket jakt! Pus Pus koste seg slik at han straks
begynte å male høyt og selvsikkert. Og så var stemmen til det mennesket han
elsket høyest her i verden der. – Deilige, gode, skjønne pusen min, sa Anette
med så mye ømhet i stemmen at Pus Pus økte volumet på malingen
betraktelig. Hun satte seg på huk foran stolen hans og strøk ham over den
silkesvarte pelsen. Han fikk et kyss midt mellom øynene, og så kom det aller
beste: Anette klødde ham bak øret. Først det ene, og så, når han dreide litt på
hodet, det andre. Akkurat på de stedene der det gjorde så veldig godt! Mens hun
klødde, malte han så høyt at han dirret, og Anette belønnet ham med flere vakre
superlativer. Den vakreste katten i verden, kalte hun ham. Den klokeste. Den
snilleste. Den flinkeste. Pus Pus visste naturligvis at det var sant alt
sammen, men det var alltid godt å høre henne gjenta setninger om hans egen
fortreffelighet. For et herlig katteliv! tenkte han tilfreds. Anette var enig.
Hvis alle mennesker i verden hadde hatt en katt å være glad i, ville jorden vært
et bedre sted, mente hun. Folk som virkelig gikk inn for å bli kjent med kattens
personlighet, fikk ikke tid til annet enn å la seg fascinere og i stum beundring
lære av den guddommelige skapningen. – Som dreper av ren og skjær lyst, kom
det ironisk fra Ulf da hun senere på kvelden delte tankene sine med ham. –
Det er instinkt, påpekte hun lettere irritert. De hadde laget seg varme
ostesmørbrød og åpnet hver sin øl, tv en var avslått, og det var meningen at de
skulle ha et par hyggelige fredagstimer frem mot midnatt. Nå syntes Anette at
Ulf var både dum og tankeløs. Verre ble det. – Hva kan vi lære av Pus Pus når
han demonstrativt jager bort alle andre katter som er så uheldige å komme inn på
eiendommen? Anette forsvarte straks katten sin. – En hel del, svarte hun
og brukte Ulf som eksempel. – Det ville du også ha gjort hvis du oppdaget at det
lusket fremmede rundt huset! – Ikke like iltert og fresende, håper
jeg! Han fant imidlertid ut at det var best ikke å si noe mer som kunne bli
oppfattet som uhøflig. I hvert fall ikke når det gjaldt katten. Han betraktet
Rex og Lea som lå i dyp søvn på hvert sitt teppe. Ulf var mektig stolt av de to
rottweilerne. – Jeg skjønner hva du mener, sa han til Anette. – Dyr har en
positiv innvirkning på mennesker. De kom raskt til enighet igjen og
konsentrerte seg om smørbrød og øl. I godt selskap med Dusty Springfield, som
sang The look of love fra cd spilleren. En mann i en sølvgrå stasjonsvogn
sendte et blikk fylt av uro og tvil mot fergen som etter planen skulle ta ham
med over havet. Køen var i bevegelse, og snart var det hans tur til å kjøre inn
i den store, åpne buken som på effektiv måte oppslukte bil etter bil. Dette
er ikke annet enn galskap, tenkte han. Du er i ferd med å gjøre noe svært dumt.
Ditt livs tabbe. Han så seg rundt etter en utvei. Visste at han ikke trengte å
gjøre dette. Han hadde et valg. Han kunne kjøre ut av køen, plassere seg på
sidelinjen og være reddet. Deretter kunne han snu og kjøre hjem igjen. Det var
så enkelt. Tanken var like fristende som den var feig. Han forkastet den
resolutt. Han hadde tenkt nok, nå var det på tide å handle. Da bilen foran ham
begynte å kjøre, fulgte han automatisk etter.