Konstanse gjør suksess med Lind Mode, og hennes navn er på alles lepper. Richard
oppsøker henne med et forslag som hun ikke uten videre avviser. Livet føles nytt
og spennende. Nå er det hun som bestemmer. Emilys svangerskap får et annet
forløp enn ventet, og det tar tid før hun kan forlate hospitalet. Nå må hun ta
fatt på livet som fru skipsreder Gerhard Lindemann – med blandede følelser.
Kaprifolen duftet tungt og søtlig, slynget seg opp fra hagen, over
et espalier og videre mot balkongen, livskraftig og sterk. De gule blomstene
fanget lyset fra månen, og langt der nede skinte vannet, sølvskimrende og
stille. Alt var vakkert og fredfylt.
UTDRAG FRA BOKEN: ”Vi vil gjerne få bragt noen snitter og en god flaske rødvin opp til rommet
vårt,” sa oberstinnen. Ragnhild kastet et blikk på vegguret. ”Jeg
beklager, men det er for sent.” ”For sent?” ”Ja,
vi serverer mat og drikke på værelsene frem til klokken ni. Nå er den kvart over
ni.” ”Kan De ikke gjøre et unntak?” spurte
oberstinnen. ”Det blir vanskelig.” ”Vanskelig?”
gjentok dem middelaldrende kvinnen. ”Ja, vi har mindre personale
på vakt etter klokken ni. Dere kan få servering i spisesalen. Frem til klokken
ti.” ”Min mann er ikke helt i form. Han vil nødig
…” Ragnhild kjente sinnet ulme. Alt hadde gått galt denne dagen.
Og nå skulle hun måtte ta seg av enda en bortskjemt gjest! Hun hørte Sanders
stemme fra kjøkkenet, ledsaget av fru Becks innsmigrende latter. Ragnhild syntes
hun frøs til is. Hvordan kunne han? Her stod hun, alene, mens han
…” ”Jeg vil spørre hotelldirektøren,” sa oberstinnen, som også
hadde hørt Sanders stemme. Den mektige damen skred mot den halvåpne kjøkkendøren
før Ragnhild rakk å protestere, og banket bestemt på. Sander kom
ut, smilende og forekommende. ”God kveld, kjære frue. Hva kan jeg hjelpe Dem
med?” ”Min mann er hardt plaget av gikten i
kveld.” ”Det gjør meg vondt å høre,” svarte
Sander. ”Han ville gjerne hatt en flaske rødvin og noen snitter
opp til værelset.” ”Men selvfølgelig! Kokka er her fremdeles. Hun
tar seg av snittene, og jeg skal selv bringe det opp, stol på
meg.” ”Tusen takk, herr Hofgaard!” Oberstinnen kastet et
triumferende blikk i retning av Ragnhild. ”Deres frue nektet oss servering,” sa
hun. ”Å? Det dreier seg nok om en misforståelse,” svarte Sander,
smørblid i stemmen. ”Absolutt ikke! Hun sa at det er slutt på
servering på værelset etter klokken ni.” Han smilte enda
vennligere, og Ragnhild trippet av irritasjon. ”Men vi gjør da
unntak, kjære frue. Min hustru har nok ikke ment å være så avvisende. Gå bare
trygt opp, De, så kommer jeg snart.” Fruen snudde ryggen til
Ragnhild og strenet opp trappen. Ragnhild ventet til hun var utenfor
hørevidde, så hastet hun ut på kjøkkenet, der fru Beck var i ferd med å skjære
opp brød, mens Sander åpnet en vinflaske. ”Hvorfor gjorde du det?” spurte hun,
het av sinne. ”Vi kan ikke være avvisende mot gjestene. Vi lever
av å yte god service. Det får dem til å komme tilbake.” ”Men vi
har regler! Klokkeslett!” ”Det er kun for å sørge for at
hovedvekten av slike bestillinger blir foretatt innenfor en passende tidsramme.
Ikke for å …” Hun trampet i gulvet, og fru Beck snudde seg. ”Det
var ydmykende!” utbrøt Ragnhild. ”Du kunne ha støttet meg.”
”Dersom du følte det slik, beklager jeg,” sa han og var alvorlig. ”Men hensynet
til gjestene …” Tvillingene hadde vært våkne flere ganger denne
natten. De fikk tenner, mente barnepiken. Tårene spratt, og sinnet flammet
gjennom henne. ”Du bryr deg mer om gjestene enn om meg!” ”Men
Ragnhild!” ”Hvordan tror du det føles?” ”Jeg mente
som sagt ikke …” Han holdt inne, ristet på hodet. ”En annen gang bør du spørre
meg, dersom du er i tvil om du skal etterkomme en gjests ønske.”
”Du bryr deg bare om hotellet! Du tenker ikke på meg!” Hun løp ut i resepsjonen,
rev opp døren og kolliderte nesten med en eldre mann, løp over plassen og inn i
huset. Der ble hun stående med hamrende hjerte, mens hun ventet på at Sander
skulle komme etter henne. Pusten og hjertet roet seg langsomt.
Han kom ikke. Hun betydde ikke noe for ham lenger. Antagelig satt han og fru
Beck og lo av henne i denne stunden. Gjestene og alle kvinnene svermet rundt
ham. Hva skulle hun gjøre?
*
”Så nå har vi en bergensavdeling,”
sluttet Konstanse. Fru Svendsen klappet i hendene. ”De er
fantastisk, fru Lindemann! Et rivjern!” Konstanse smilte
tilfreds. ”Men det gjenstår mye arbeid. Jeg må dessuten snarest tilsette en
bestyrerinne i Bergen. Jeg kan ikke være på to steder på samme tid.” Hun rynket
pannen. Dette med en butikkdirektrise i Bergen kom til å bli vanskelig. Hun
husket Gerhards advarsel. Vedkommende måtte være til å stole på.
”Vil De se på tegningene mine nå?” ”Med glede.”
”Herr Hvidsten var forresten innom i går. Han bad meg om å gi Dem denne
konvolutten.” Konstanse kjente irritasjonen jage gjennom henne.
Hva slags oppførsel var dette? ”Fortalte De ham at jeg kom tilbake i dag?” ville
hun vite. ”Ja, og det var da han skrev noe på et ark og la det i
denne konvolutten.” Fru Svendsen åpnet en skuff, trakk frem en konvolutt og
rakte den mot Konstanse. ”Takk.” Hun sprettet den, stadig
irritert, og leste:
Kjære fru Lindemann! Velkommen tilbake fra
Bergen. Ettersom jeg begynner å kjenne Dem ganske godt, regner jeg med at turen
var vellykket når det gjelder forretningsplanene. Tør jeg gratulere Dem med en
ny avdeling av Lind Mode? Enhver er seg selv nærmest, sies det. De tar det
vel ikke ille opp om jeg sier at jeg er svært spent på hva som kom ut av det
lille ærendet jeg var så fri å be Dem om å utføre for meg? Tankene mine har vært
i Bergen denne uken … Jeg har bestilt et bord på Grand i kveld klokken
åtte, og håper at De ikke skuffer meg. Der får vi anledning til en prat om disse
sakene jeg viser til.
Deres ærbødige venn, Henning
Hvidsten
Hun la kortet tilbake i konvolutten, tenksom. Han
skulle få spandere en siste middag på henne. Så fikk dette ”vennskapet” være
over. Hun var lei av ham. ”Jeg har tegnet noen drakter i ullstoff, med
detaljer som er inspirert av militære uniformer,” begynte fru Svendsen og skjøv
et ark foran henne på bordet. Denne er sort, med bånd og knapper av gullmetall.
De ser at jakken er tre fjerdedels lang. Jeg tenkte at slike lange jakker vil
være fristende når kulden kommer.” Konstanse bøyde seg over
tegningen. ”Sort er en trist farge,” sa hun. ”Den minner meg om sørgeårene jeg
har vært gjennom.” ”Men gullet forandrer inntrykket,” sa fru
Svendsen ivrig, og hatten er burgunderfarget, som De ser.” ”Den
er elegant,” nikket Konstanse. ”Jeg liker virkelig jakkeslagene som går nesten
helt ned til albuene, og knapperadene De har satt inn, både på kraven og på
ermene.” ”Mange takk. Her er en drakt der jakken er av
pels.” Konstanse nikket. ”Hva slags pels tenker De
på?” ”Kaninskinn. Det er mykt og glansfullt, og blir dessuten
ikke for kostbart. Jakkeslagene er av kremfarget ull, med
gullbroderier.” Konstanse smilte fornøyd. ”Dette er virkelig
lovende!” ”Takk, fru Lindemann. Jeg er litt inspirert av det
østlige, særlig av Russland, men også av Persia. Jeg kan vise Dem noen
hjemmekjoler. Det er mer behagelige plagg, som ikke krever
korsett.” Fru Svendsen trakk frem neste tegning. Modellen hadde
rødt hår. Konstanse rykket til. Synet fikk henne til å tenke på et lite barn med
rødlig hår. ”Det røde håret fremhever grønnfargen i kjolen,”
forklarte fru Svendsen. ”Vi må finne dyktige tegnersker,” sa
Konstanse, ”til katalogene våre skal produseres.” ”Det er best å
la dem prøvetegne og velge dem ut etter det.” Det klang i
butikkbjellen nede i første etasje. Stemmer nådde dem, og Konstanse lyttet. En
mann lo, og stemmen hans fikk henne til å tenke på Richard. De hadde ligget i
hverandres armer for to netter siden, og nå savnet hun ham allerede, samme hvor
mye hun strevde med å tenke på noe annet. Hun sukket. Det ville bli bedre med
tiden. Også Richard ville før eller senere bli en vane. Magien han utøvde ville
miste noe av kraften, og hun ville lettere klare å konsentrere seg om arbeidet.
Ingen mann var like uimotståelig i lengden. Det var en naturlov, en lov moren
hadde lært henne å tro på.
Kelneren bukket og trakk seg tilbake. Herr
Hvidsten lente seg over bordet. ”Jeg klarer ikke å vente. De har sett Emilys
datter?” Han oppførte seg virkelig upassende. Først burde han
spørre henne om planene for motehuset. ”Ja, jeg har sett min niese,” sa hun.
”Barnet er døpt Alice Lindemann.” Han rykket til. ”Alice er et
pent navn.” ”Absolutt.” ”Jeg er en direkte mann.”
Han nikket. ”Har hun rødt hår?” Konstanse møtte blikket hans, så
iveren. Han virket sikker på hennes svar. Hva ville han foreta seg i sakens
anledning? Trodde han virkelig at rødt hår på pikens hode forandret noe som
helst? ”De holder meg på pinebenken!”