| Forfatter: | Anne Aukland |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Påfuglhuset |
| Serienummer: | 5 |
| ISBN/EAN: | 9788202402143 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Erkjennelsen
Ada står foran sitt livs valg: Eilert eller Påfuglhuset. Hvilken kjærlighet er
størst? Uansett hva hun velger, vil hun svikte noen hun har kjær. Den besnærende
illusjonisten Francis Felix kan bli hennes reddende engel takket være et
forlokkende tilbud ...
Ada klemte armen hans, holdt ham litt igjen. Han så spørrende på henne. Hun rødmet litt, brått forlegen. «Jeg ville bare si at jeg ikke har hatt en så sorgfri aften siden før min far døde.»
Hun så på ham igjen, det åpne ansiktet, det lune blikket og den ranke holdningen, og visste at det var sant.
Han smilte i taus forståelse og trykket leppene lett mot håndbaken hennes.
UTDRAG FRA BOKEN:
Inne i Påfuglhuset teater var alt utstyret til herr Felix endelig på plass, og de skulle ha den første prøven for hans såkalte Ghost Show.
Ada traff Wang utenfor teateret, i ferd med å klistre opp en stor plakat. Hun hilste på ham, som alltid, uten å få svar. Hun lurte innimellom på om det var mer hensynsfullt å ignorere ham, men det ville ikke være i samsvar med oppdragelsen hennes. Hun hilste derfor vennlig, til tross for mangelen på svar.
Hun leste nysgjerrig de få ordene hun kunne se over Wangs skulder.
Francis Felix. Illusjonenes mester. Åndenes venn. Hun måtte le litt. Det lød så mystisk, så ulikt mannen som hun vekslet ord og smil med. Hun ventet Valentinerne rundt hjørnet hvert øyeblikk. Deres roller var enklere og mindre synlige enn de var vant til, men de brant etter å opptre igjen. Det så ut til at de i stadig større grad aksepterte ham som en del av ensemblet, selv om de fortsatt var litt reserverte.
Hun fant herr Felix midt på den svakt opplyste scenen, i en positur som om han var i ferd med å motta applaus. Snekkere hadde tilbrakt dag og natt inne på teateret for å bygge om scenen. Det var nødvendig for å få til spøkelseseffekten. Nummeret krevde blant annet en stor glassplate, og Ada forsto at det hele var en temmelig kostbar affære for ham. Herr Felix nevnte imidlertid ikke penger med et ord. Det eneste han krevde av henne og Valentinerne, var deres fulle oppmerksomhet og engasjement.
Det rykket litt i ham da hun kremtet. Så snudde han seg smilende mot henne.
«Jeg står her og drømmer om suksess,» frøken Heidmann, sa han unnskyldende.
Hun klatret opp på scenen, og han var straks på pletten for å hjelpe henne opp.
«Det gjør vi alle,» sa hun.
«Alt er i alle fall på plass nå. Jeg er snart klar til å stå foran et samlet Christiania.»
«Jeg er sikker på at publikum ser like mye frem til det som jeg. Jeg kan love Dem at ingen har sett maken.»
Herr Felix skar en grimase. «De mest blaserte og verdensvante har nok det, eller har hørt om det, i det minste. Teknikken jeg benytter, er slett ikke ny. Den ble laget av min landsmann, John Henry Pepper. Men jeg har noe Mr. Pepper ikke har: frøken Susanna Valentin som syngende gjenferd.
«Hun fryder seg, kan De tro.»
Han bukket litt, som om intet kunne glede ham mer. «Jeg tenker på å skaffe et piano. Et smekkert, lite et, som lett kan trilles inn og ut på scenen.»
«Det er ikke nødvendig. Min far pleide å låne eller leie instrumenter fra brødrene Hals’ pianofabrikk.»
«For sent, jeg har allerede bestilt et hos nevnte fabrikk.»
Ada gapte. «Mener De det?»
«Ja visst! Det nye, forbedrede Påfuglhuset må da for pokker ha et eget piano.»
«Å, herr Felix, noen ganger får jeg lyst til å kysse Dem!» utbrøt Ada.
«Jeg skal sannelig ikke stanse Dem, lo illusjonisten.»
Ada klemte armen hans, holdt ham litt igjen. Han så spørrende på henne. Hun rødmet litt, brått forlegen. «Jeg ville bare si at jeg ikke har hatt en så sorgfri aften siden før min far døde.»
Hun så på ham igjen, det åpne ansiktet, det lune blikket og den ranke holdningen, og visste at det var sant.
Han smilte i taus forståelse og trykket leppene lett mot håndbaken hennes.
UTDRAG FRA BOKEN:
Inne i Påfuglhuset teater var alt utstyret til herr Felix endelig på plass, og de skulle ha den første prøven for hans såkalte Ghost Show.
Ada traff Wang utenfor teateret, i ferd med å klistre opp en stor plakat. Hun hilste på ham, som alltid, uten å få svar. Hun lurte innimellom på om det var mer hensynsfullt å ignorere ham, men det ville ikke være i samsvar med oppdragelsen hennes. Hun hilste derfor vennlig, til tross for mangelen på svar.
Hun leste nysgjerrig de få ordene hun kunne se over Wangs skulder.
Francis Felix. Illusjonenes mester. Åndenes venn. Hun måtte le litt. Det lød så mystisk, så ulikt mannen som hun vekslet ord og smil med. Hun ventet Valentinerne rundt hjørnet hvert øyeblikk. Deres roller var enklere og mindre synlige enn de var vant til, men de brant etter å opptre igjen. Det så ut til at de i stadig større grad aksepterte ham som en del av ensemblet, selv om de fortsatt var litt reserverte.
Hun fant herr Felix midt på den svakt opplyste scenen, i en positur som om han var i ferd med å motta applaus. Snekkere hadde tilbrakt dag og natt inne på teateret for å bygge om scenen. Det var nødvendig for å få til spøkelseseffekten. Nummeret krevde blant annet en stor glassplate, og Ada forsto at det hele var en temmelig kostbar affære for ham. Herr Felix nevnte imidlertid ikke penger med et ord. Det eneste han krevde av henne og Valentinerne, var deres fulle oppmerksomhet og engasjement.
Det rykket litt i ham da hun kremtet. Så snudde han seg smilende mot henne.
«Jeg står her og drømmer om suksess,» frøken Heidmann, sa han unnskyldende.
Hun klatret opp på scenen, og han var straks på pletten for å hjelpe henne opp.
«Det gjør vi alle,» sa hun.
«Alt er i alle fall på plass nå. Jeg er snart klar til å stå foran et samlet Christiania.»
«Jeg er sikker på at publikum ser like mye frem til det som jeg. Jeg kan love Dem at ingen har sett maken.»
Herr Felix skar en grimase. «De mest blaserte og verdensvante har nok det, eller har hørt om det, i det minste. Teknikken jeg benytter, er slett ikke ny. Den ble laget av min landsmann, John Henry Pepper. Men jeg har noe Mr. Pepper ikke har: frøken Susanna Valentin som syngende gjenferd.
«Hun fryder seg, kan De tro.»
Han bukket litt, som om intet kunne glede ham mer. «Jeg tenker på å skaffe et piano. Et smekkert, lite et, som lett kan trilles inn og ut på scenen.»
«Det er ikke nødvendig. Min far pleide å låne eller leie instrumenter fra brødrene Hals’ pianofabrikk.»
«For sent, jeg har allerede bestilt et hos nevnte fabrikk.»
Ada gapte. «Mener De det?»
«Ja visst! Det nye, forbedrede Påfuglhuset må da for pokker ha et eget piano.»
«Å, herr Felix, noen ganger får jeg lyst til å kysse Dem!» utbrøt Ada.
«Jeg skal sannelig ikke stanse Dem, lo illusjonisten.»
Andre utgaver
| Erkjennelsen | |||
| Bokmål | Ebok | 2013 | |
| Erkjennelsen | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2019 | |