Siste akt (Heftet)

Serie: Påfuglhuset 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Påfuglhuset
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202402150
Kategori: Romanserier
Omtale Siste akt

​Det gamle brevet etter Victor Wessel gjør Ada både nysgjerrig og skremt. Hvor dypt stakk egentlig fiendskapet mellom ham og faren hennes?
Etter hvert som hun nøster opp i hemmelighetene som omgir Påfuglhuset, innser hun at noen i hennes omgangskrets vil henne vondt. Livet hennes er i fare!

Hun kremtet. «Jeg må nok gå nå.»
Han trakk på skuldrene. «Jeg stanser Dem ikke.»
Ville han virkelig la henne gå?
Det var vanskelig å se verdig ut når bena skalv under de vide skjørtene. Hun gikk mot døren. Lynraskt gled han foran henne. Nei, han hadde ikke tenkt å gi slipp på henne. I et glimt forsto hun at han hadde til hensikt å overmanne henne før hun rakk å rope om hjelp.


UTDRAG FRA BOKEN:
Ada stirret på papiret på bordet. W. Bokstaven så ut som en buktende slange på det gulnede brevarket.
Min tålmodighet er snart slutt, og konsekvensene kommer til å bli verre jo lenger du lar meg vente. For deg så vel som ham.
Et minne steg opp i hukommelsen. Den ene gangen faren uoppfordret hadde snakket om moren, var da han hadde gitt Ada smykkeskrinet hennes. Samtidig hadde han vist frem fotografiet av henne.
”Det ble tatt i Paris mot slutten av 50-årene.”
Hva sto w-en for? Hun husket at hun hadde spurt ham om det. Og han hadde svart at det var morens pikenavn, Winther.
Men det var det naturligvis ikke. Det var Wessel.
Hvorfor hadde han løyet for henne? Kanskje han ikke syntes tiden var moden for å avsløre at han hadde ‘stjålet’ en annen manns hustru. Victor Wessel måtte ha trukket sitt siste sukk like etter at Juliane forlot ham. Brevet vitnet om desperasjon, på kanten til fanatisme. Hva om han hadde tatt livet av seg? Var det skyldfølelse som hadde gjort faren så tilbakeholden?
Dette forklarte til en viss grad Hyeronimus Wessels ondsinnede glede over å fravriste henne Påfuglhuset, og raseriet da han mislyktes. Det måtte ha vært en smal sak for onkelen hennes, Anders Svartdahl, å utnytte familien Wessels antipati mot den forhatte svogeren.
Likevel var det noe som skurret. Hvorfor denne hevngjerrigheten så lenge etter Victors død? Selv etter Carsten Heidmanns svært offentlige død? Og det var ikke det eneste. Hun hadde fått inntrykk av at Victor Wessel døde for lenge siden, mens han og Heidmann var ungdommer.
Hun merket med ett at det verket i kroppen. Hun hadde spent musklene så hardt at hun følte seg som en eneste stor krampe. Utenfor var nattemørket i ferd med å erstatte skumringen. Hun måtte komme seg i seng. I morgen var det premiere på Kameliadamen – og halve ensemblet hadde begynt å komme seg etter den ulykksalige matforgiftningen.

Ada var grytidlig oppe dagen etter, og gikk rett til herr og fru Krags villa i Homansbyen. Francis Felix hadde oppfordret henne til å låne den sjøgrønne silkekjolen som hun en gang hadde opptrådt i sammen med fru Krag.
Fru Krag var blitt tydelig rundere over barm og mage, men hun så strålende ut, der hun halvveis lå utover en løvegul sjeselong, støttet opp av et mykt fjell av sofaputer. «Å, frøken Heidmann, jeg kjeder meg så skrekkelig!» klaget hun. «Jeg er frisk som en fisk, men Krag lar meg ikke få lov til å farte rundt som jeg vil.»
Ada smilte høflig. «Herr Krag er bare bekymret, som enhver vordende far. Hvordan synes De det går med frøken Valentin? Gir undervisningen noen resultater?»
«Ja, absolutt. Jeg er faktisk glad for at De overtalte meg. Min egen karriere har vært lang og rikholdig. Men nå …» Hun strøk seg fraværende over magen. «Jeg har innsett at livet har sine faser.»
«De trenger vel ikke å legge Deres talent helt på hyllen selv om De får barn?»
Det rykket i munnviken til primadonnaen. «Hvis frøken Valentin fortsetter sine fremskritt, får jeg kanskje så heftig konkurranse at jeg like gjerne kan trekke meg tilbake. Hun kan komme til å bli like stor som … ja, som meg. Om hun bare lar være å forelske seg. Hun hadde visst en beundrer en stund, men han er ute av bildet.»
Ada ble med ett alvorlig. «Løytnant Vilhelmsen – ute av bildet?»
«Løytnant var han, ja. Hun går rundt og ser lidende ut, men jeg sier til henne at kjærlighetssorgen bare er bortkastet med mindre hun kan bruke denne innlevelsen i sin musikk.»
«Jeg forstår,» sa Ada, men egentlig kunne hun slett ikke forstå. Løytnant Vilhelmsen hadde jo vært så ivrig, så forelsket. Hva i all verden hadde skjedd?
«Men har De tenkt å stå der borte? Sett Dem nå ned!»
Fru Krag vinket utålmodig mot en liten sofa, og Ada adlød.
Etter en runde med te og småkaker og behørig beundring av barneværelset følte Ada omsider at hun kunne komme til saken.
«Den grønne kjolen, ja,» sa fru Krag energisk. «Det er godt å se at De ikke er så likegyldig til Deres utseende som man skulle tro. Jeg har den fortsatt hengende i min garderobe. Jeg har ikke hatt tid til å få fjernet tilpasningene vi gjorde etter Deres figur, og min kusine har heller ikke spurt etter den.»
Ada visste ikke om hun skulle bli fornærmet eller smile. «Jeg har aldri vært likegyldig til mitt utseende, fru Krag. Jeg har bare ikke vært like bemidlet som Dem.»

Til toppen

Andre utgaver

Siste akt
Bokmål Ebok 2013
Siste akt
Bokmål Nedlastbar lydbok 2019
Bøker i serien