Forfatter: | May Lis Ruus |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2013 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Nattmannens datter |
Serienummer: | 7 |
ISBN/EAN: | 9788202409449 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | May Lis Ruus |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2013 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Nattmannens datter |
Serienummer: | 7 |
ISBN/EAN: | 9788202409449 |
Kategori: | Romanserier |
I sin bekymring for faren som blir hudflettet, glemmer hun all forsiktighet. Men i den opphissede folkemengden får hun uventet hjelp. Likevel er ikke farens prøvelser over ennå. Det kommer nyheter om Madam Moll, og Lucie får oppklart saker hun har lurt på. Bo kommer med et uventet forslag til Lucie. Karen Malenes tilværelse blir forverret, og Lucie frykter at spådommen har rammet venninnen.
Lucie så at rakkerknektens øyne flakket, og han dro altfor hardt i tømmene, slik at hestens hode ble tvunget bakover. Den vrinsket høyt og steilet. Bo brølte av redsel og brukte pisken. Idet hesten satte føttene ned igjen, tråkket den forkjært. Kjerren rykket til og ett av hjulene traff en stubbe.
“Kjerren velter!” ropte Lucie skrekkslagen. Hjelpeløst ble hun stående og
se på mens det ene hjulet ble revet av vognen i sammenstøtet, og kjerren tok
overhaling med nattmannen og rakkerknekten oppi.
UTDRAG FRA BOKEN:
I det samme hørte hun lyden av vognen som skramlet bortover den stenete
kjerreveien ved Klokkehaugen. Hun løp dem i møte. Faren satt baki og klamret seg
fast til den lave kanten. Ansiktet var forvridd av smerte mens vognen skumpet
bortover. Bo hadde en pisk i den ene hånden, og hun kunne se at faren ropte noe.
Det gikk altfor fort!
Gutten så ut til å ha vanskeligheter med å holde
tømmene med kun én hånd. Han ga hesten et kraftig slag med pisken.
“Ikke
pisk hesten! La den ta det i sitt eget tempo!” ropte hun før hun stanset. Med
forskrekkelse så hun at kjerren raste bortover den humpete veien.
“Lucie,
hva gjør du her?” ropte Bo fra kuskesetet da hun var kommet innenfor hørevidde.
Han pisket hesten igjen, og farten økte enda mer.
“Du kjører for fort! Ikke
bruk pisken, det går fortere da!” Gode Gud, la hun til inni seg.
Hun så på
Bos ansikt at han ikke var trygg der han satt. Han så ut til å ha dårlig styring
på både hest og kjerre. Med sammenbitte tenner dro han i tømmene mens han ropte
ut en ed mot hesten.
“Jeg prøver jo å få hesten til å oppføre seg!” ropte
Bo, hvit i ansiktet.
“Dra i tømmene, så stanser den,” ropte faren og
forsøkte å reise seg opp. Men han klarte det ikke og falt ned i bunnen av
kjerren. Han brølte av smerte.
“Bo, ikke kjemp imot. La hesten styre det
selv! Den vet hva den skal gjøre,” ropte Lucie og håpet at det var slik.
Hun
så at guttens øyne flakket, og han dro altfor hardt i tømmene, slik at hestens
hode ble tvunget bakover. Den vrinsket høyt og steilet. Bo brølte av redsel og
brukte pisken på nytt. Idet hesten satte føttene ned igjen, tråkket den
forkjært, og kjerren rykket til mens ett av de fire kjerrehjulene traff en
trestubbe.
“Kjerren velter!” ropte hun skrekkslagen.
Hjelpeløs ble hun
stående og se på, mens det ene hjulet ble revet av vognen i sammenstøtet med
stubben og kjerren begynte å velte med de to mennene oppi. Hesten vrinsket idet
den ble trukket med vognen mot skråningen nedenfor.
“Nei!” skrek Lucie idet
både hest og kjerre veltet og skled bortover gresset. Hun begynte å løpe mot dem
og håpet at den ikke ville seile videre nedover, men stanse. Både faren og Bo
ble kastet ut og lå fortumlet på bakken.
Endelig stanset kjerren og ble
liggende på siden. Samson prøvde å komme seg opp, men seletøyet hindret ham.
Faren lå på ryggen, helt stille. Bo satte seg opp og tok seg til hodet.
“Bo,
er du i orden? Kan du løsne Samson, så ser jeg til … nattmannen?” Hun våget ikke
å kalle ham “far”, for et par menn kom springende opp bakken fra husene
nedenfra.
“Hjelp oss, vognen har veltet!” ropte hun mot dem og veivet med
armene.
Så styrtet hun mot faren og kastet seg ned ved siden av den livløse
kroppen.
“Far, kan du høre meg?” spurte hun lavt mot øret hans og strøk ham
over pannen. Det var så mye blod på trøyen at hun var sikker på at det måtte
være mer enn bare fra hudstrykningen. Den ene armen lå i en unaturlig stilling,
og hun fryktet at den måtte ha brukket ved albuen. Hunden kom settende mot sin
herre og snuste på ham før den slikket ham på kinnet.
“Balder, sitt,”
befalte Lucie, og hunden satte seg ned ved siden av den livløse eieren sin.
De to mennene hadde kommet opp til den veltede vognen. Den ene var ikke mye
eldre enn Lucie, med lang og tynn kropp, mens den andre var tettbygd og med et
stenk av grått i håret.
“Det er nattkisten!” ropte den yngste da han kjente
igjen den forhatte nattmannens hest og kjerre. Begge stanset uten å komme
nærmere.
Balder reiste seg og gjødde advarende mot de to mennene. Lucie
prøvde å nå den, men ville ikke flytte seg bort fra faren. Hunden løp mot
mennene, som begge tok et par skritt bakover.
“Hjelp oss, vær så snill,”
ropte Lucie mens hun forsøkte å legge farens hode i fanget sitt. “Han er falt i
uvett! Han er skadet!”
“Nei, for pokker! Rakkeren holder vi oss unna. Vi er
ikke tåsser,” ropte den eldste og holdt ut en arm for at ikke den yngre mannen
skulle røre seg. Med den andre armen holdt han en stokk mot hunden.
“Vi kan
vel hjelpe hesten av med seletøyet,” mumlet den yngste av dem.
Den eldre
nikket. “Hvis dere holder rakkerbeistet unna, kan vi hjelpe horsen!” ropte den
eldste mot Bo, som hadde kommet seg på bena. Han ravet bortover mens han
fremdeles holdt en hånd mot den blodige pannen.
“Balder, kom hit,” lokket
Lucie, og hunden kom nølende mot henne. “Flinke Balder.”
Bo gikk bort til
hesten og klappet den over manen og på halsen. Hesten ventet tålmodig på at de
to fremmede karene skulle løsne den fra skjækene. Lucie kunne høre at den
prustet tungt, den var nok urolig. Da den var løs fra kjerren, reiste den seg
opp og tok et par skritt unna Bo.
“Takk skal dere ha,” sa Bo mot mennene.
“Kan dere se på hjulet? Vi må frakte mannen i kjerren, for han er skadet.”
“Nei,” sa den eldste og ristet på hodet. “Dere får klare dere selv. Rakkeren
vil vi ikke ha noe med å gjøre. Kom, gutt, vi går.”
De to mennene gikk, og
Lucie kunne se flere andre som sto hoderystende og fulgte opptrinnet på avstand.
“Ingen vil hjelpe, Bo,” sa hun og kjente håpløsheten bre seg.
Brennemerket | |||
Bokmål | Ebok | 2013 | |
Brennemerket | |||
Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2022 |