Kajsa blir skutt i skulderen. Kallin er hos henne da hun våkner. Men Kajsa
merket at han er annerledes, og så forteller han noe som får hjertet hennes til
å briste. Selv om Victor og drengen Knut slåss om å oppvarte henne, vil hun bare
være i fred. Hvordan skal hun kunne klare å stole på en mann igjen? En
varm sommerdag lar Kajsa seg overtale til å bli med Victor til Svarttjern. De
lar seg ikke skremme, til tross for at en mannevond bjørn er sett i nærheten …
Kajsa løftet børsa og siktet inn i et kratt som rørte på
seg. «Det er noe der inne,» hvisket hun. «Herregud, tenk om det
er bjørnen?» utbrøt Victor. Hun holdt børsa stødig mens hun ventet på
hva det var som plutselig kunne bykse frem. «Det er noe stort,» sa hun lavt. Nå
begynte hun å skjelve, så børsa dirret i hånden hennes.
UTDRAG FRA BOKEN: Amalie lå i armkroken til Ola og følte seg tilfreds. Endelig hadde de vært nær,
og hun hadde nytt at begjæret flommet over i henne. Hun elsket ham – elsket alt
han gjorde med henne og alt de hadde sammen. Ola smilte og blunket.
«Endelig fikk vi litt tid for oss selv.» «Ja, endelig. Jeg har lengtet
så lenge.» Han lekte med håret hennes. «Du er så vakker, Amalie. Du ser
ikke en dag eldre ut enn da jeg møtte deg for første gang. Fremdeles ser jeg at
mannfolkene kaster lange blikk etter deg.» Hun smilte. «Å, når skulle
det være?» «Når vi står på kirkebakken. De ungguttene ser litt for lenge
på deg etter min mening.» Hun støttet seg opp på albuene. «Nå må du gi
deg. Unggutter? Du er morsom, Ola.» Hun røsket litt i håret hans. «Det
er sant. Jeg har øyne å se med fremdeles.» «Ja vel. Men jeg kan ikke si
at jeg har lagt merke til det.» Han humret, og hun la hodet på
brystkassen hans. «Lille, uskyldige kvinne. Du kler å gå barntung. Det gnistrer
av øynene dine, og kinnene dine gløder.» «Takk, Ola. Du vet å gi
komplimenter, men kinnene mine gløder fordi vi har hatt samkvem.» Han
strøk hånden over den bare skulderen hennes, og hun nøt
kjærtegnet. Amalie satte seg opp da hun hørte leven i gangen. Det var
Sigmund og Helen som kranglet. Stemmene ble høyere, og Ola kastet dynen til side
og skyndte seg å dra på seg buksa. «Det er aldri fred å få. Kan de to aldri være
venner?» sa han ergerlig. «Slik har de holdt på siden de var små, Ola.
Det går ikke an å forandre på det.» «Nei, men det er kveld nå, og jeg
vil ha ro.» Han fortet seg bort til døren og åpnet den på vidt gap. «Hva holder
dere på med?» ropte han. Amalie hørte at noen løp, og så slamret det i
en dør. Og deretter i en dør til. Ola ristet på hodet. «Maken til unger.
Nå sprang de inn i værelsene sine uten å svare meg.» «La dem være. Det
er rolig nå,» sa hun og klappet på madrassen. «Kom nå, min ektemann. Du skal vel
ikke stå opp nå?» «Nei, men jeg liker ikke denne kranglingen. Hvorfor
kan de ikke være venner?» «Jeg vet ikke. Det er vel slik søsken er. Jeg
tror du har glemt hvordan det var i den alderen, Ola. La dem få lov til å
utfolde seg så lenge de bor her. Snart forsvinner jentene våre og blir gift på
hver sin kant.» Øynene hans mørknet. «Å nei, du. Mine jenter skal ikke
gifte seg på lenge ennå. Du så hvordan det gikk med stakkars Kajsa. Jeg hadde
sett for meg at hun skulle bli lykkelig. Nå går hun rundt som en død. Jeg har
ikke sett på maken. Tynnere har hun blitt også. Ja ja.» Han lukket døren og vred
om nøkkelen. «Nå får vi være i fred resten av kvelden. Jeg skal ikke bevege meg
ut av dette værelset.» Han dro av seg buksa igjen og krabbet opp i sengen. Snart
lå han helt inntil henne igjen, og hun kysset ham lett på kinnet. Hånden hans
strøk nedover ryggen hennes, og hun forsto at han ønsket mer. Ola var umettelig
i kveld, og det likte hun. Slik lå de og befølte hverandre da det etter
en stund dundret på døren. Ola spratt opp. «Hva er det?» brølte han i sinne over
å bli forstyrret. «Det er meg, Helen. Jeg er syk.» Amalie kom
seg fort ut av sengen og tok på seg morgenkåpen. «Syk? Hva er det med deg?» Hun
låste opp døren og åpnet den. Der sto Helen, kritthvit i ansiktet. Svetten rant
fra pannen hennes. «Hva er det med deg?» «Jeg vet ikke, men det
gjør vondt når jeg puster, og jeg er varm.» «Men … du var da i gangen
for et øyeblikk siden og kranglet med Sigmund.» «Det var fordi han
bråkte så fælt, og jeg ba ham være stille. Sigmund er sur om dagen og tålte ikke
at jeg klagde på ham.» «Du må legge deg med en gang. Klarer du å gå
tilbake til værelset ditt, eller skal jeg hjelpe deg?» Amalie var urolig. Slik
hadde hun ikke sett datteren før. «Nei, jeg orker ikke.» Helen la hånden
på pannen. «Jeg er så svimmel.» Ola var hos Helen med en gang og fanget
henne opp før hun falt i gulvet. Så løftet han henne i armene sine. Det lange,
lyse håret hang ned mot gulvet. «Du må hente Lars. Han må ri og gi
doktoren beskjed,» sa Ola og bar med seg Helen bortover gangen. Amalie
sprang nedover trappen. Det fikk ikke hjelpe om hun gikk i morgenkåpen. Hun
skyndte seg ut på tunet og hastet bort til tjenerstua, hvor hun hørte guttene
gaule og bråke. Det var kortkveld hos dem nå. Uten å banke på dro hun
opp døren og skyndte seg inn. Kun to talglys brant i stua, og rundt et bord satt
drengene og spilte kort og supte brennevin. Lars var blant dem. «Lars,
du må hente doktor Jenssen. Helen er syk, hun har feber.» Lars reiste seg
fort. «Jeg drar med en gang.» Drengene mumlet seg i mellom da Amalie
hastet ut etter Lars. Han sprang inn i stallen, mens hun løp inn i huset
igjen. Snart var hun i værelset til Helen, som stønnet og hostet om
hverandre. Ola satt på sengekanten og la en klut på pannen hennes. Han var
alvorlig da han så på Amalie. «Helen hoster opp blod. Hun er alvorlig syk,» sa
han knapt hørbart.