Anna og familien er på vei hjem, men hun har et løfte å innfri og skiller lag med de andre i Hamar. Etter å ha reist med Skibladner til Lillehammer, får hun tak i en kusk, og de drar til stedet hvor Ninas bror bor. Der blir de møtt med avsky, og broren forlanger at de skal bli med til prestegården.

– Jeg har hørt om deg, begynte presten og stirret på Nina.
Den lille jenta svarte ikke, men så opp på Anna. Da Ninas bror foldet hendene, begynte det å demre for Anna hvorfor broren hadde så vanskelig for å godta barnet. Richard fulgte Guds formaning med en lydighet som visket ut all fornuft.
– Det er de fortapte som blir fanget av djevelen, fortsatte presten.
– Har presten en mistanke om at hun er besatt? spurte Richard.
Presten nikket og strakte seg mot en skinninnbunden Bibel.
Anna grøsset med ett. Det var som om det kom flere inn i rommet. Noen hun ikke kunne se.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det var tungt å se dem gå. Nina syntes visst også at det var trist å skille lag med Helenas familie, for nå tok hun hånden hennes. Det var alvor i øynene som møtte Anna. – Det er kaldt og det begynner å bli mørkt. Kanskje vi skulle overnatte?

            Anna ristet på hodet. – Jeg har ikke tid, kjære barnet mitt. Nå skal jeg få tak i hesteskyss til oss.

            Nina virket misfornøyd med svaret hennes. Anna kvalte et sukk, selv om hun ikke hadde ventet noen annen reaksjon. Barnet gjorde det hun kunne for å utsette møtet med broren.

             Det var ikke vanskelig å få tak i skyss, og snart satt de sammenklemt i en kalesjevogn, på vei mot gården hvor Ninas bror bodde. Nina klarte ikke å forklare veien, men de var heldige, kusken visste hvor de skulle.

                        Klokken nærmet seg åtte om kvelden da kusken svingte inn innkjørselen til en praktgård. Et tynt lag med rim dekket jordene, som lå snauskåret på begge sider av veien som førte til hovedhuset.

            – Jeg vil ikke, hikstet Nina idet vognen stanset i utkanten av tunet. – Han kommer til å be oss reise videre.

            Anna hadde vondt av henne da hun løftet jenta ned fra vognen og ba kusken vente. Deretter gikk hun med bestemte skritt mot hovedhuset og stanset ikke før de sto utenfor døren.

            – Jeg vil ikke, gjentok Nina og klamret seg til henne. – Ta meg med tilbake til de andre. Jeg vil bo hos dere på Tønset.

            Anna strøk henne over håret. – Dette går fint, skal du se. Det er ikke noe å grue seg for.

            Nina svarte med et hulk. – Han er streng og misliker barn. Jeg vil ikke settes igjen her.

            Anna trøstet så godt det lot seg gjøre. Etter en stund kunne hun ikke utsette det lenger, og banket på.

            – Han kommer til å be oss gå, gjentok Nina. – Han vil ikke ha noe med meg å gjøre. Sist vi så hverandre, så han stygt på meg og kalte meg for en skjøge. Jeg vet ikke hva det betyr engang!

            Det rykket til i Anna da Nina fortalte det siste. Det var uvirkelig at voksne folk kunne oppføre seg slik mot et barn, lensmannen hadde jo fortalt dette før.

Hun rakk ikke å tenke lenger, for nå ble døren åpnet. Nina klynget seg til henne. Anna trengte bare å se på kvinnen i døråpningen for å vite at det var en meget bestemt kvinne som sto foran dem. Hun var i hvert fall ingen stuepike.

            Kvinnen flyttet blikket fra Nina til Anna. Det var tydelig at hun ikke hadde gjenkjent Nina, så det jentungen hadde fortalt, stemte: Det var lenge siden de hadde sett hverandre.

            – Hva gjelder besøket?

            – Vi vil gjerne snakke med herren i huset, sa Anna rolig. – Vi kommer i viktig ærend. 

            – Mannen min sitter i biblioteket med noen papirer og vil ikke forstyrres. Kvinnens oppsyn ble bryskere da hun snurpet munnen.

            – Det kan hende at han vil snakke med oss hvis De forteller at søsteren hans er her.

Anna pleide å gi folk en mulighet til å vise sitt sanne jeg før hun dømte dem. Men kvinnens oppførsel rørte ved mistroens strenger i henne, og hun tok et bedre tak om jentebarnet. Hun hadde håpet at Ninas beskrivelser av broren og svigerinnen skulle være overdrevet, men skjønte allerede hva slags folk hun hadde med å gjøre.   

            Et lite øyeblikk ble kvinnen stående og stirre på dem, som om hun ikke visste hva hun skulle si eller gjøre.

            – Kanskje vi kan vente i gangen? spurte Anna forsiktig. – Vi har reist langt, Nina er trett og sliten. Det er grenser for hva et barn tåler.

            Kvinnen virket fortumlet da hun åpnet døren og rygget inn i gangen. – Vær så god, stig på, sa hun.

            Nina holdt så hardt i Annas hånd at det gjorde vondt da de gikk inn på det blankskurte gulvet.

            – Dere kan vente her, så skal jeg høre om han har tid til dere. Ninas svigerinne hadde nok en gang tatt på seg den strenge minen. Hælene hennes klakket mot trappetrinnene da hun gikk opp i annen etasje. Skjørtet beveget seg i takt med skrittene og de vuggende hoftene.

            Anna gløttet ned på Nina. – Ser du? Dette går jo riktig fint.

            Nina stirret tilbake med store øye og ristet på hodet. – De vil ikke ha noe med meg å gjøre, sa hun og lød som et ekko av seg selv.

            – Vi får vel se. Anna kløp henne varsomt i kinnet. – Vi har lett for å bekymre oss, det er sjelden så ille som man tror.

            Nina svarte ikke, men la hodet bakover og stirret oppover trappen. Anna fulgte blikket hennes, og da hun fikk øye på mannen på den øverste trappeavsatsen, gikk det opp for henne hva de sto overfor.

            Han var ikke særlig høy, men så rett og smal at kroppen hans like gjerne kunne ha tilhørt en guttunge. Ansiktet var firskårent med en smal, mørk mustasje med en liten vipp på hver side av den anspente munnen. – Dere kan komme opp på kontoret mitt, sa han, og fikk noe som lignet et smertefullt drag over ansiktet. Eller var det avsky hun så?