Mama Jolanda betraktet de tre unge mennene som satt inne i den litt overlessede salongen der hun tok imot kundene. To av dem hadde vært der kvelden før. Ingen av dem snakket spansk. De var utlendinger, alle tre. Sikkert sjøfolk. Hun hadde ingenting imot sjøfolk i dette etablissementet, men ikke alle var velkommen. Hun hadde flere ganger vært nødt til å kaste ut ubehøvlede mannfolk som kom fra båtene nede i havnen, som trodde de kunne behandle jentene som de ville, og som drakk så mye av cavaen de kjøpte at de knapt klarte å gå oppreist ut derfra. 
Men disse tilhørte fåtallet. Det var fordelen med at huset lå utenfor bykjernen og ikke i nærheten av havnen. Hun slapp å måtte stenge dørene for den bermen som hang rundt barene der nede. Men stort sett oppførte også sjøfolkene seg pent når de så hva slags etablissement de var kommet til, og skjønte at det var et sted med stil. 
 Likevel foretrakk hun forretningsmenn og menn fra området rundt Malaga og de nærmeste byene. De faste kundene. Det var de som la igjen mest penger også.
 Men de tre utlendingene som nå hadde oppsøkt henne for å nyte en gledesstund i land før båten deres skulle seile videre, og jenter og seksuelle nytelser igjen ble mangelvare i lange tider, virket som skikkelige unge menn. Rene og pene i tøyet, og de oppførte seg som folk.
– Jeg går ut fra at dere er klar over at dere må betale på forskudd, før dere går opp til jentene, sa hun på sitt haltende engelsk, som hun hadde vært nødt til å lære seg på grunn av de utenlandske kundene. – Dere betaler meg den faste prisen, og så legger dere igjen det dere synes piken dere har hygget dere med er verdt. Det dere legger igjen der oppe, vil tilfalle henne. Skal det være cava eller annen drikke, må dere betale ekstra.
De unge mennene konfererte seg imellom, nikket og mumlet ord som Jolanda ikke forsto. Så reiste de seg.
– Det er i orden, sa den ene av dem, han som hadde vært der før, og som var den som førte ordet fra de kom inn døren.
– Da må jeg vite hvor lenge dere vil betale for. 
Mennene diskuterte litt igjen, så svarte han som førte ordet, en høy, rødhåret ung mann med fregner:
– Det holder vel med et par timer.
– To timer. Det er utmerket. 
Jolanda var fornøyd. To av jentene hun hadde i tankene hadde avtaler senere samme kveld. Da fikk de tid på seg til å slappe av og forberede seg til å yte sitt beste til neste kunde kom. En av dem hun hadde en avtale for, var den nye jenta, Violeta. Jolanda var ikke helt fornøyd med henne. Hun hadde hatt store forhåpninger til den usedvanlig vakre jenta med de sjeldne, blå øynene, men señor Rodriguez hadde ikke vært tilfreds etter at han hadde tilbrakt kvelden sammen med henne for noen dager siden. Heller ikke kunden hun hadde sendt opp til henne dagen etter, hadde vært fornøyd med jentas ytelser. Rodriguez hadde til og med ymtet frempå om at han ville ha pengene tilbake. Violeta hadde vært altfor passiv og fantasiløs. Det fantes ingen ild, ingen lidenskap hos henne. Ingenting som viste at hun selv hadde noe ønske om å være med på dette.  
Jolanda hadde prøvd å forsvare henne med at hun var ung og ny og manglet erfaring, og at hun kom til å bli bedre, noe hun også håpet på. Violeta trengte erfaring, det var det som var saken. Hun hadde bedt Zaynab ta henne i skole igjen og prøve å få henne til å forstå hva kundene ønsket, og Zaynab hadde gjort sitt beste. Jolanda hadde ikke lyst til å gi opp denne jenta riktig ennå. Hun mente fortsatt at hun, med hennes utseende, kunne få mennene til å stå i kø for å få leke seg med henne. Hun følte seg ganske sikker på at Violeta også ville få sine faste kunder, menn som oppvartet henne og behandlet henne som sin elskerinne, slik Maria hadde. Hun trengte bare mer tid. Og det ville bringe mer penger i hennes egen kasse …
 Nå ville hun prøve ut Violeta på en av disse mennene. De så ikke ut til å være like kresne og krevende som mange av de velstående herrene som ellers frekventerte etablissementet hennes. 
– Vel … Hun så fra den ene til den andre. – Hvem av dere skal ha cava på rommet?
Mennene så på hverandre igjen, som om ingen av dem var i stand til å ta en selvstendig avgjørelse. Så smilte de, vekslet noen merkelige ord og mumlet nesten i kor. 
– Si … si … señora. Yes … cava …
Jolanda oppga nummeret på rommene de hadde fått tildelt.
– Hvem av dere som velger hvilket rom, får dere bli enige om, sa hun da hun sendte dem opp trappen. – Jeg sender en av jentene opp med cavaen om et øyeblikk.

Til toppen