Alene (Heftet)

Serie: Nye horisonter 7

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nye horisonter
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202428440
Omtale Alene

 Femten timer forsinket ankommer Linnea Newcastle. Alene, fortvilet og redd – men med et ørlite håp om at det ennå ikke er for sent – klarer hun å ta seg inn til London og huset til familien Lucas.
    Møtet med den vennlige nabofruen gir henne håp om en fremtid i London, men så skjer det noe som får henne til å ønske seg hjem til Norge.

– Ja vel … Krogmo. Miss Krogmo, det kommer nok ikke til å bli noen politianmeldelse eller rettssak når du får høre hva jeg har å si. Du kommer heller ikke til å nevne dette som skjedde med et ord til noen når du får høre hva jeg har å tilby deg som belønning for din taushet.

UTDRAG FRA BOKEN:
Femten timer forsinket, med ti prosent slagside, en tapt livbåt og en lekk ventil klappet MS Clarion til kai i Newcastle ved middagstider den 16. januar. En iskald vind feide over havnen mens passasjerene fra Norge forlot skipet over landgangen som ble lagt ut. Flere av de reisende var skjelvende og medtatte etter den dramatiske overfarten. Bleke og skremte, noen av dem fremdeles kvalme av sjøsyke, forsvant de i forskjellige retninger så snart de satte føttene på engelsk jord.
Et stort antall svarte drosjebiler sto på rekke og rad og ventet på passasjerene. Sjåførene speidet ivrig etter de reisende, klare til å få seg en kjøretur.
– Du skal vel til jernbanestasjonen, du også? sa Martin da han og Linnea ble stående nedenfor landgangen.
– Ja. Linnea trakk inn den klamme og rå luften, en blanding av sjøluft, kull og sot. – Jeg skal med tog videre til London. Og du … du skal til Liverpool?
– Ja.
– Skal du med tog, du også?
– Ja. Vi kan ta en drosje sammen til stasjonen, hvis det er greit for deg.
– Selvfølgelig.
Linnea var glad for at hun fortsatt kunne ha følge med Martin Simonsen. Han hadde vært en god støtte under den røffe overfarten. Uten hans småprating og fortløpende informasjon om hva som skjedde om bord, hadde hun sikkert gått fra forstanden. Det å ha et annet menneske hun kunne øse sin redsel utover var til stor hjelp.
Hun ønsket at han kunne reise sammen med henne helt til London, det hadde vært så trygt å ha en som var reisevant til å vise henne hvor hun skulle kjøpe billetter og hvor hun kunne finne det rette toget. For ikke å snakke om når hun kom frem til London. Hvis ikke Vanessa og Walter Lucas var der og ventet på henne på Kings Cross Station, hva skulle hun da gjøre?
Hun var klar over at hun allerede var over et døgn forsinket, og hun visste ingenting om når hun ville få et tog til London. Kanskje kom hun seg ikke fra Newcastle på mange timer ennå, kanskje ikke før dagen etter. Og hva da? Ventet de fortsatt på henne i London?
Martin hadde vært behjelpelig med å ta henne med til skipets telegrafist da hun forsto at hun ikke hadde noen mulighet til å rekke frem til London til avtalt tid. Telegrafisten hadde prøvd å ringe det telefonnummeret som sto i brevet Linnea hadde med seg. Der hadde Vanessa skrevet både adressen i London og telefonnummeret. Men det hadde ikke vært mulig å få forbindelse, samtalen gikk over radiobølger, hadde hun fått vite, og det var ikke svar å få i den andre enden.
Hun hadde sendt et telegram, men visste ikke om de hadde fått det. Hun kunne bare håpe. Håpe at de hadde fått beskjeden, og håpe at de hadde mulighet til å vente på henne til hun kom frem. Hvis ikke visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Linnea ville helst ikke tenke så langt, for da truet redselen med å lamme både tankegangen og evnen til å handle.
Det var blitt lite med søvn under reisen. Linnea var sliten og trett. Og sulten. De siste dagene om bord hadde det ikke vært noen servering, fordi det hadde vært umulig å holde byssa åpen og tilberede måltider der inne, og fordi de fleste av passasjerene var for syke til å få ned en matbit.
Martin hadde ikke annen bagasje enn sjømannssekken, som han bar over skulderen. Nå tok han kofferten hennes og gikk foran henne bort til en av de ledige drosjebilene.
– To the railwaystation, sa han til sjåføren. Så åpnet han bakdøren og lot Linnea sette seg først inn.
Linnea satt taus og så byen gli forbi utenfor bilvinduet. Høye bygninger, noen grå, andre oppført i rød murstein, rammet inn trange brolagte og asfalterte gater. Byen var så mye, mye større enn hun hadde forestilt seg. Hun hadde syntes at Trondheim var stor da hun kom dit. Og Oslo. Nå forsto hun at storbyene i utlandet var langt større og annerledes enn hjemme. Alt var annerledes. Husene, vinduene, dørene. Plakater på husveggene viste at det lå et utall av butikker, barer og hoteller langs ruten til stasjonen. Og alle drosjebilene så like ut. Telefonkioskene så annerledes ut, de også. Alt var nytt og fremmed.
Linnea var oppslukt av alt hun så. Det var nesten så hun glemte at hun snart skulle skilles fra Martin og foreta resten av reisen alene. Det var ikke før drosjen stanset utenfor hovedinngangen til jernbanestasjonen, og Martin betalte sjåføren med en grønn pundseddel, at alvoret i situasjonen gikk opp for henne igjen.
– Må du reise direkte til Liverpool? spurte hun da de gikk inn på stasjonsområdet og hun så den store hallen med alle perrongene og alle togene. Dette var noe helt annet enn jernbanestasjonen i Trondheim eller Østbanestasjonen i Oslo. Det myldret av mennesker, og selv om hun visste at det sikkert bare var innbilning, syntes hun til og med at engelskmennene så annerledes ut enn menneskene hjemme i Norge. De var annerledes kledd, og mange virket fattigere enn folk hjemme. Overalt rundt henne ble det snakket engelsk. Linnea følte motet synke da hun ikke forsto noe av det som ble sagt.
– De snakker en helt håpløs dialekt her nord, forklarte Martin da hun bemerket at hun, som trodde hun forsto en del engelsk, nesten ikke skjønte noe. – Jeg forstår ikke mye, jeg heller, enda jeg snakker godt engelsk, sa han trøstende.
– Enn i London? Snakker de slik der også? spurte Linnea nervøst.
– Noen gjør kanskje det, men jeg tror du klarer deg bra der. Martin smilte. – Jeg hørte på deg da du snakket med den engelske matrosen, han som ble så begeistret for deg at han fôret deg med tørre kjeks under hele reisen. Du snakker brukbart engelsk.
Linnea følte seg litt oppløftet etter det. Men da Martin etter et blikk på den store oppslagstavlen over utgangene til de forskjellige perrongene, fant ut at det ikke gikk noe tog til London før om tre timer, steg uroen igjen. Selv var han heldigere, det var bare en halvtime til toget hans skulle gå.
– Tror du båten din venter på deg? spurte Linnea da de stanset foran en bod der han kjøpte noe han kalte fish and chips, som han delte med henne. Både den stekte fisken og potetene var så fete at avispapiret det var pakket inn i, var gjennomtrukket av fett. Linnea ville neppe ha tatt imot om hun ikke hadde vært så sulten, men da hun smakte på det, måtte hun innrømme at det smakte bedre enn hun hadde trodd.
– Båten min ligger i dokk og skal ikke ut før om tre dager, svarte Martin. – Men jeg skulle likevel ha mønstret på i går. Han krøllet sammen det tomme papiret og kastet det i en skjev papirkurv av netting før han tørket fettet som lå rundt munnen med håndbaken. – Du da? spurte han. – Blir du møtt av de folkene du skal reise sammen med til Sør-Afrika når du kommer frem?
– Jeg håper det, svarte Linnea. – Vi skulle egentlig reise i dag, men jeg håper de venter på meg. De må ha forstått at noe var galt da jeg ikke kom som avtalt. De undersøkte forhåpentligvis hvorfor jeg ikke kom, og fikk greie på at båten ble forsinket. Det er ikke min skyld at jeg kommer for sent, så jeg håper de venter. De vet at jeg ikke kjenner noen i London og heller ikke har noe sted å gå til hvis de ikke er der.
Martin hjalp henne med å kjøpe billett, så måtte han finne perrongen til toget til Liverpool.
– Ja, ja … Da får jeg vel bare takke for et hyggelig og vettskremt reisefølge, sa han og smilte ertende til henne da øyeblikket for å ta farvel var der. – Jeg håper du finner dem du skal reise videre med.
– Ja. Linnea svelget og trakk pusten. Hun hadde gruet for dette øyeblikket. Ikke fordi hun var forelsket i Martin og at det av den grunn ville være vondt å måtte skilles fra ham, men fordi det hadde vært så trygt og godt å ha ham å støtte seg til når redselen red henne på det verste. Han hadde vært morsom og oppmuntrende, og hun hadde sluppet å føle seg så ensom som hun hadde gjort da båten la ut fra Oslo.
Nå skulle de dra hver sin vei. Martin hadde gitt henne adressen til båten han skulle ut med, han ville at de skulle brevveksle når hun kom frem til Sør-Afrika. Linnea hadde ingen adresse å gi ham ennå. Men hun ville skrive til ham, og da skulle hun også gi ham adressen.
– Ikke glem å skrive da, sa han og slengte den tunge sjømannssekken opp på skulderen.
– Nei, du skal nok få brev, ikke vær redd. Du får ha god tur ut på sjøen. Linneas stemme lød spak og usikker.
– God tur til deg og …
De ble stående litt keitet og se på hverandre. Så lente Linnea seg frem og ga ham en rask klem.
– Takk for følget!
Hun ble stående og se etter ham da han forsvant bortover perrongen på plattform to. Før han steg opp stigtrinnet og forsvant inn i toget, snudde han seg og vinket. Linnea vinket tilbake. Så var han borte.

Til toppen

Andre utgaver

Alene
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Bøker i serien