Alene i ødemarken (Heftet)

Serie: Anna fra Røros 18

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Anna fra Røros
Serienummer: 18
ISBN/EAN: 9788202613716
Kategori: Romanserier
Omtale Alene i ødemarken
Mobro har forlatt Røros uten å si noe om hvor han er dratt eller hvor lenge han blir borte. Constance blir fortvilet, men våger hun å reise ut for å lete etter ham nå som det går mot vinter?
Anna og Johan får endelig brev fra barneforsorgen.

Med dirrende fingre skjøv Anna brevet fra fattigstyret over til Johan.
– Vil du ikke åpne det selv? undret han.
– Nei. Du kan lese det og fortelle meg hva de har bestemt seg for. Jeg våger ikke å gjøre det for mitt bare liv.

Til toppen

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Utdrag

– Hvem er brevet ifra? spurte Constance da postbudet hadde forlatt kjøkkenet, og Anna ble stående stiv og taus med brevet i hånden. Hun oppfattet ikke spørsmålet. Hørte ordene, men de ga ingen mening. Alt i henne var rettet mot den gråbleke konvolutten. Både Johans og hennes navn var skrevet på forsiden, sammen med adressen. På baksiden forkynte et stempel hvem avsenderen var. Fattigstyret i Røros. De som fungerte som barneforsorg, og hadde alt å si når øvrigheta bestemte hva som skulle skje med vesle Thore. Hun slapp brevet med blikket og så bort på den vesle, spedlemmede gutten hun var blitt så inderlig glad i. Han satt i gåstolen, med vesle Ingeborg stående ved siden av seg. De kunne holde hverandre beskjeftiget lenge bare ved at Ingeborg skjøv ham rundt i gåstolen. Eller når de satt på et teppe og lekte med boller og sleiver og annet av ufarlig kjøkkenredskap. Nå skulle hun kanskje miste Thore for alltid. Det var ikke til å fatte. – Hvem er brevet fra? gjentok Constance. Det var som hun først nå oppfattet at Constance satt ved kjøkkenbordet, med sønnen Esten på fanget. Constance som var kommet for å fortelle at Mobro hadde reist fra henne uten å si et eneste ord, verken om hvor han skulle eller hvorfor han dro. Hun hadde grått og bedt henne om hjelp. – Jeg ble visst helt borte i mine egne tanker, sa Anna. – Jeg skjønner det, sa Constance. – Det er kanskje et viktig brev? Anna så på henne. Hun var kvalm og tørr i munnen, og prøvde å svelge uten å få det til. – Ja, det er fra fattigstyret. Jeg regner med at det er svar på om vi får beholde Thore eller ikke. De var her på inspeksjon for en stund siden, for å se hvordan vi bor. – Skal du ikke åpne og lese det? Igjen så hun på brevet. Den snirklete skriften, Anna og Johan Fjeld. Det knyttet seg i magen. Hun kunne ikke huske å ha fått noe brev der begges navn var skrevet på den måten. Det var ikke ofte hun skrev navnet sitt, derfor hadde hun nesten glemt seg noen ganger, og brukt Smedbakken i stedet for det nye, Fjeld. Hvorfor tenker jeg på det nå? undret hun. Det kjentes som hodet var fylt av ull. – Jeg bør kanskje åpne det sammen med Johan, hvisket hun. Hvordan skulle hun få timene til å gå helt til Johan kom hjem? Innholdet i brevet kunne snu opp ned på livet deres, og aller mest for vesle Thore, som hun hadde mistet hjertet sitt til. Det kjentes som om hun hadde en øks hengende over hodet – Du kan gå til Johan nå, så blir jeg her og ser etter barna, sa Constance. Anna stirret på henne. – Men vi skulle jo … Constance var kommet fordi hun ikke visste hvem andre hun kunne gå til og be om råd. De hadde snakket om å ta en tur innom Smedbakken. Kanskje visste Joakim noe om hvor faren var reist, og hvorfor. Joakim som ingen av dem hadde noen god relasjon til. På nytt gjorde det vondt i magen. – Du bruker ikke lange tiden på å løpe bort til avishuset og åpne brevet sammen med Johan, sa Constance. – Jeg tror kanskje det er best for deg om du gjør det først. Så får dere endelig beskjed, begge to. Du er jo helt hvit i ansiktet, Anna. Anna tok seg til kinnene. – Kanskje jeg skal ta Ingeborg opp til Hjørdis før jeg går? – Nei, kjære vene, det trenger du da ikke. Hun leker så fint sammen med Thore, så jeg skal nok greie å se etter dem den stunden du er borte, selv om jeg har Esten. Dessuten har Hjørdis mer enn nok nå om dagen. Det var jo sant at venninnen hadde nok å stri med. Den nye ungen var ventet om et par måneder. Og mens hun ventet, pleiet hun August, som i løpet av høsten hadde syknet hen og ikke lenger kom seg ut av sengen. Anna trodde han holdt seg i live bare for å oppleve å bli far til det kommende barnet, før han sovnet inn for godt. Men ville han makte å leve så lenge? Hjørdis håpet fortsatt på et mirakel, at August skulle friskne til. – Er du sikker på at jeg kan gå da? spurte hun. – Ja, helt sikker, svarte Constance og smilte matt. – Jeg har bare godt av å tenke på noe annet enn onkelen din en stund. Ta den tiden du trenger, jeg blir her til du er tilbake. – Kanskje kan vi gå til Joakim etterpå, og spørre om Mobro. – Ja, kanskje … Vi får se. Anna grep brevet. Forsiktig, som om innholdet var så skjørt at det kunne gå i stykker om hun klemte for hardt på konvolutten. Med et siste blikk på Thore og Ingeborg forlot hun kjøkkenet.

Til toppen

Bøker i serien