Alva knyttet det hvite serveringsforkleet over den grå kjolen, som var arbeidsantrekket hennes på gjestgiveriet. Det lyse håret var samlet i en topp i nakken, pyntet med et kledelig bånd i hvit knipling. Hun trakk frem de svarte skinnskoene med spenne, og satte seg på taburetten for å ta dem på. Hun nølte et øyeblikk mens hun tenkte på hvor deilig det hadde vært å gå uten. Skinnskoene var stive, og hun hadde fått gnagsår på hælene. Det tok tid å gå inn sko slik at de ble gode å gå med, og disse hadde hun nettopp fått. Men hun skulle gjerne ha gått barføtt igjen, noe hun ikke hadde gjort denne sommeren.
Hvor hadde egentlig sommeren blitt av? Det var som om den hadde gått henne hus forbi. Alva syntes ikke det var lenge siden Linnea og hun dro ned til Tangen for å bade hele dagen. Blekketjernet var nærmest hjemmefra, men der var det som regel mange ivrige fiskere.
Nå var det lenge siden Nikolai hadde spurt henne om hun ville bli med og fiske etter arbeidstid. Det var kanskje ikke så rart, for de siste gangene han hadde spurt, hadde hun sagt nei. Ikke fordi hun ikke ville fiske. Hun hadde alltid likt å fiske. Det var spenning i å se duppen bevege seg på vannflaten og plutselig gå under når fisken bet seg fast på kroken. Hun hadde vokst opp med det, og var ikke gamle jenta da faren tok henne med i ryggsekken.
Nettopp faren, og den brå bortgangen hans, var en av grunnene til at hun isolerte seg og ville være i fred. Det hadde vært et sjokk. Og hun var fremdeles sint på moren.
Hun avviste Nikolai fordi hun lenge hadde hatt varme følelser for ham, uten at han skjønte noe som helst. Og det tolket Alva som at han fortsatt så på henne som Charlottas plagsomme lillesøster. For det hadde vært Charlotta han hadde svermet for. Det hadde vært så opplagt at det skulle bli de to, og Viljar og Emma. Og Linnea hadde stadig tullet og tøyset om at selvfølgelig skulle Alva gifte seg med broren hennes. Snille og trauste Lars. Ham var det absolutt ingenting galt med. Faktisk var han alle svigermødres drøm. Men Lars hadde nærmest vokst opp som en bror for Alva, og nå hadde han møtt en kvinne som han brevvekslet med. Selvsagt kunne man gå lenger enn til naboens skigard. Det var noe Mas-Karin pleide å si, og det hadde hun faktisk rett i, den gamle sladrekona.
Et tungt sukk tvang seg ut da hun stakk føttene ned i de stive skoene. Hun reiste seg opp og stilte seg foran det store speilet for å ta et kritisk blikk på seg selv. Så rettet hun ryggen og festet brosjen hun hadde fått av Mas-Karin til konfirmasjonen. Mas-Karin hadde fått den til sin konfirmasjon, men hadde gitt den til Alva siden hun ikke hadde noen datter å gi den videre til.
Det var slutt på barndommen, lek og moro. Nå var dagene fylt med arbeid og plikter, og hun hadde ikke tenkt å sluntre unna. Josefine kalte henne for et rivjern.
Alva arbeidet fra tidlig morgen til hun stupte i seng sent på kvelden. Hun hadde ikke glemt hva morfaren kom til å si i begravelsen til Eivor. Han hadde sagt at om det var noen som skulle ta over Lunderskog gjestgiveri, så måtte det bli henne. Hun hadde blitt rørt og stolt, for morfaren var ikke den som strødde om seg med komplimenter. Alva var ikke redd for å arbeide, det hadde hun gjort siden hun var jentunge. Fra hun var en neve stor, hadde hun vært med i fjøset. Drømmen hadde vært å bli bonde, men da måtte hun gifte seg med en odelsgutt, og de var det ikke mange av i bygda. Og hun skulle så visst ikke bli gardkjerring på Sæther-gården.
Hun sendte sitt eget speilbilde et siste blikk før hun gikk ut av rommet. I trappen møtte hun Nikolai, som var iført arbeidsklær og hadde skyggelua på snei. Over skulderen hang toraderen.
«God morgen. Sola skinner, og det er en ny dag,» hilste han muntert.
«Det regner. Har du ikke fått med deg det?» Hun så oppgitt på ham og la til: «Hvorfor har du med trekkspillet? Skal ikke du på saga?»
«Det er en torader. Ikke trekkspill. Jeg trodde du så forskjell på det.» Han lot som han ble dødelig fornærmet.
«Samme det, vel. Det er da ikke elvedans i dag, og i hvert fall ikke klokka fem om morgenen.»

Til toppen