Spinkle fløytetoner lyder i natten – en alvevind stryker gjennom borgen.
Den beryktede hertug Algotsson er ventet til Akersborg, og Ingebjørg gruer seg til å møte ham igjen. Men hertugen kommer ikke alene. Med seg har han den svenske kongssønnen og hans hird. Noe er i gjære. Ture er like sykelig sjalu og hard mot sin hustru, selv om han åpenbart har andre kvinner. En dag får Ingebjørg sin verste mistanke bekreftet …
Hun trakk et dypt sukk. Det må være noe galt med meg, tenkte hun. Jeg burde være glad for at Ture reddet meg fra en alvorlig fare og være lettet over at han slipper høye bøter eller dødsstraff, og i stedet sitter jeg her og synes livet er urettferdig. Det har alltid vært slik og kommer alltid til å bli det, det er ikke lik rett for alle mennesker. En trell har ingen rett, men blir betraktet som en gjenstand, og vi kvinner har bare en viss rett. Bergtor har fortalt at det koster mer å ærekrenke en lendmann enn en bonde, ja selv i døden er det forskjell, for en lendmann skal begraves nærmest kirken, mens tjenestefolk skal ligge nærmest kirkegårdsmuren.
– Synes I ikke, fru Ingebjørg?
Ingebjørg våknet og skottet skamfullt bort på Øystein.
– Unnskyld, jeg hørte ikke hva I sa?
Han lo. – Nå var I visst langt av sted i en annen verden. Var det jotnenes eller de underjordiskes rike, der hvor våre hjelpere bor?
Ingebjørg skvatt. Der kom det igjen. – Hva mener I med de underjordiske?
Han lo. – Dverger og alver naturligvis.
Alver . . . Hun kjente en prikkende fornemmelse i huden. Alvevind . . . Kunne det være en alv som spilte Trellens sang?