Anemoner i snøen (Heftet)

Serie: Skyggespill 2

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skyggespill
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202504229
Omtale Anemoner i snøen
Inger Marie martres av sorg og skyldfølelse etter tragedien i Ringsakerfjellene, men når tyskerne rekvirerer huset deres, må hun skyve følelsene til side. Farens medisinlager må flyttes i all hast, og familien kommer i nazistenes søkelys.
Samtidig kjemper Anders mot tyskerne oppe i dalførene. Forholdene er umenneskelige; uvisshet og kulde bryter soldatene ned. Så kommer meldingen de har fryktet: Legg ned våpnene. Men selv når fortvilelsen sprer mørke, spirer kjærligheten. Og kampen har akkurat begynt.

Til toppen

Andre utgaver

Anemoner i snøen
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Eva J. Stensrud:

Utdrag

Stange, tidlig morgen mandag 22. april

Røyken lå tett over det gråhvite åkerlandskapet. Natten hadde vært kald og stjerneklar, og fremdeles drev noen lette skyer foran månen, for så å blåse bort som spindelvev i den svake morgenbrisen.
Etter fire dager ulmet det fremdeles i restene av den store driftsbygningen på Tønsaker. Sur, grågul røyk snodde seg rundt svartsvidde bjelker og hauger med sammenraste murstein. Gården var jevnet med jorden, alle husene hadde brent ned til grunnen. Bare pipene kneiste som trassige monumenter over ruinene.
En høy, tynn kar sto og stirret på restene av livsverket sitt, den rykende haugen som for noen dager siden hadde vært et fjøs fullt av kyr, kalver og griser. Nå lå de halvt oppbrente dyrene der og stinket. En kunne ikke annet enn grine av synet.
Tyskerjævlene hadde passert gården på vei nordover og hadde skutt branngranater mot husene. Siden hadde de fått vite at angrepet var hevn for nedskytingen av en tysk underoffiser oppe ved Grønstadbakken. Ingen der på gården hadde så mye som løftet en høygaffel mot det fremrykkende utysket, hvor sterk lysten enn hadde vært. Allikevel hadde de fått svi. Det var ikke til å fatte. Den eneste trøsten var at ingen mennesker hadde kommet til skade. Samt at hestene var på utlån sør i bygda.
Han snudde seg og speidet mot gården på den andre siden av veien. Den var også blitt skutt i brann. Kjente han naboen rett, sto også han og harket opp sot og forbannelser. Hvor mange andre som hadde fått merke tyskernes fremmarsj på kroppen, visste han ikke, men han hadde i alle fall en grov oversikt over hvem som ikke hadde fått merke noe. Han løftet de såre øynene og kjente at det strammet seg i nakken. Tyskerne var én ting, verre var det at ens egne dolket en i ryggen. Altfor mange av gårdbrukerne i bygda var eller hadde vært medlem av Nasjonal Samling, og flere av dem som ikke åpent vedkjente seg nasjonalsosialistiske sympatier, var allikevel på deres side. På Brandstad, for eksempel, hadde nok ikke så mye som ei skabbhøne mistet livet da tyskerne kom, for der var de tyskerelskere hele banden. Kjerringa, Edna, var verst. Det ble sagt at hun pleide å herse så fælt med mannen sin, Kjell, at han til slutt hadde mistet egenviljen. Onde tunger ville ha det til at han hadde hevnet seg ved å nekte å dele seng med henne, slik at hun ble gående tom. Om det var sant, ante han ikke, men unger hadde de nå ikke fått nede på Brandstad. Han kunne godt forstå Kjell, den stakkaren. Selv ville han ikke ha tatt i Edna med ei smedtang engang. Det var synd og skam at de hadde lokket til seg yngstesønnen til Edvard og Rose og fordervet ham med det NS-tullet sitt. Han var for øvrig selv godt kjent med familien på Alstadhov, og kunne ikke begripe at de hadde latt Karl få flytte til Brandstad. Hvordan i huleste helvete hadde de kunnet tillate noe slikt? Betydde arven så mye? Hadde de ikke oppfattet hvor det bar?
Han strøk seg mistrøstig over pannen. De hadde vel ikke sett for seg at det skulle gå så galt som dette. Ingen hadde det.
Tyskerfaen! Han skulle gladelig ha meid dem ned for fote her og nå!
Han sparket borti en sammenrast, rykende plankestabel og kvakk til da han hørte en lyd. Kunne det være et dyr som lå der og bar seg? Han begynte å kaldsvette ved tanken. Herregud, skulle han måtte begynne å avlive halvdaue kreaturer også, midt oppi all den andre elendigheten? Men ligge der og lide skulle nå dyret få slippe. Han bet tennene sammen og skjøv noen bordbiter til side med den skitne støvelen. Under stabelen var det en stor gjørmegrop, halvfull av vann. Han lente seg frem og myste. Fælen oppdaget han at noe rørte seg der nede.
– Men nå har je æller …! Han satte seg på huk og brukte hendene til å skubbe vekk noe rask. To små, rødkantede øyne plirte ut fra et ansikt innsauset i gjørme. En liten, flodhestlignende kropp vrikket seg opp av gropa. Det var en grisunge.
Bonden gapte. Dyret ristet på seg og gryntet.
Han falt på kne og grep etter mirakelsvinet, men grisungen hadde brått fått forståelsen av at den var fri, og spratt av sted så gjørma skvatt. Bonden ble stående og glo etter den, vantro. Hvordan kunne veslingen ha overlevd brannen? Flammene hadde jo stått til himmels i timevis, varmen hadde vært så sterk at de hadde måttet trekke seg langt unna. Og denne vesle skrotten hadde allikevel unngått å bli svinestek? Han fant ingen annen forklaring enn at gjørma måtte ha kjølt den ned. Og skrotplankene hadde kanskje dannet et beskyttende skjold over den, for trevirket hadde vært klissvått etter å ha ligget i snøen.
Han fulgte grisungen med øynene mens den tok en seiersrunde på tunet. Synet av den vesle kroppen greide på underlig vis å løfte noe av tungsinnet vekk fra skuldrene hans. – Ser du etter mor di, du? spurte han.
Grisen stoppet og snudde seg mot ham. Trynet slo skrukker på seg da den snøftet.
– Øff, ja. Dæ kæn du jammen si. Det er bære du og je att her nå. Du lyt kåmmå med meg, så blir det nok en matbæta på øss begge. Han begynte å gå mot nabogården, hvor han og familien var blitt innlosjert etter ødeleggelsene. – Kom nå, så itte tyskera tæk deg.
Grisungen ble stående og se etter ham.
Bonden smattet oppgitt. – Var itte dum, je ska’ itte gjøra deg nå’å. Je ska’ love å spara deg – i æll fæll tel jul, din heldiggris. Det er itte verst utsikter, dæ, tel gris å vara. Å seie du? Vil du itte ha litt i troa du òg?
Grisungen krøllet halen og begynte å trippe mot ham.
– Så, ja. Du har matvett, du. Bonden utstøtte noe midt mellom et sukk og en latter. Så snudde han seg og gikk mot gutua med lange, tunge steg. Grisungen travet optimistisk i hælene hans med de store, trekantede ørene sprettende opp og ned og det vesle trynet pekende fremover.

*

Rose Berg Olsen rettet seg og presset håndflaten mot korsryggen. Møkkingen hadde gjort henne svett og litt svimmel. Det var uvant arbeid, hun hadde ikke ant at det var så tungt. Da hun snudde seg, oppdaget hun at hestene betraktet henne med milde blikk. Hun gikk bort til Blessie og la pannen mot den myke mulen hennes. – Nå er du minst like tjukk som meg, godjenta mi. Da kommer nok folungen snart, tenker jeg. Blir det ei lita hoppe, mon tro? Det hadde vært stas. Men vi tar det som kommer, om det blir en med tut òg.
Rauen i spiltauet ved siden av spisset ørene og vred hodet mot gluggen oppe på veggen.
– Hører du noe? Er det Per som kommer fra nattskiftet? Kanskje han har noe nytt å berette om Elisabeth og ungene? Rose satte fra seg møkkagreipet og børstet av fingrene på forkleet. – Det er på tide at far kommer hjem også nå, ikke sant? Det blir ikke ueffent å få tilbake gårdskaren og sveiseren heller. For ikke å snakke om budeia, så en annen stakkar slipper å stå opp klokken fire. Det tar på en gammal skrott. Hun gjespet så tårene fylte øynene.
Med stive skritt gikk hun bort til stalldøren og kikket ut, men trakk til seg hodet med det samme. – Det var som …! Hun dro døren forsiktig igjen og pustet fort gjennom nesen. – Tyskere, mumlet hun. – Hva betyr dette?

Til toppen

Bøker i serien