Anger (Heftet)

Serie: Julie 15

Forfatter:

Eline Myklebust Madsen (Illustratør)

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Illustratør: Madsen, Eline Myklebust
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Julie
Serienummer: 15
ISBN/EAN: 9788202572808
Kategori: Romanserier
Omtale Anger
Marie og Normann har invitert til stort selskap, og Marie insisterer på at Julie må komme.
Finstuen på Nordsæth er pyntet etter alle kunstens regler. Det er Pernilles konfirmasjonsdag, men hun savner moren og er skuffet over at Julie ikke engang har svart på invitasjonen.

Pernille sank ned på sengen og ble sittende og se ut i rommet. Tårene blindet henne. Faren hadde løyet til henne. Han hadde sagt at han ikke næret noen varme følelser for Dina, men det hun hadde sett, tydet på noe annet. Hvordan kunne han?

Til toppen

Andre utgaver

Anger
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Anne Marie Meyer:

Utdrag

Bjørka hadde fått museører og kulden hadde måttet gi tapt for solvarmen. Våren kom sent dette året, og først i midten av mai hadde varmen kommet for fullt. 17. mai-feiringen var overstått, og Julie hadde tatt Sunniva og Lilly med seg i Slottsparken. Det var noe hun sjelden hadde tid til nå for tiden. Hun var altfor trett når hun kom hjem fra sykehuset. Etter at Hilmar reiste, hadde hun tatt flere vakter enn vanlig. Men denne dagen hadde hun fri, og hadde bestemt seg for å nyte den sammen med de to døtrene sine. Rakel og Jenny hadde blitt satt til å vaske leiligheten, lufte tepper og dyner og skifte på sengene. Julie betraktet Lilly tankefullt, der hun lekte på gresset foran en liten dam der endene svømte omkring. Sunniva hadde sovnet i vognen. Julie undret seg over hvorfor Lilly ikke hadde spurt etter Hilmar, men hun var trolig vant til at han var lenge borte. De siste ukene før han dro, hadde Hilmar og Julie oppført seg som fremmede for hverandre. Hilmar var lenge på arbeid, og når han var hjemme, satt han som oftest og leste i en avis, eller satt og stirret ut av vinduet. Hva han grublet på, sa han ingenting om. De hadde snakket lite sammen, de hadde ikke mer å si til hverandre. Hun hadde kjent ham så lenge, men den mannen han var blitt, kjente hun ikke. Han var vennlig mot barna, men det var som om han ikke evnet å gi dem noe mer. Julie følte lettelse, men også et dypt vemod over at veiene deres skiltes. Tanken på at hun var alene enda en gang, var tung, men hun hadde selv bedt om skilsmisse. Hvorfor fikk hun aldri oppleve å være lykkelig, å få være sammen med den hun elsket? Kanskje var ikke kjærligheten ment for henne, tenkte hun og kjente noe sårt i brystet. Var alt bare hennes feil? Kunne hun ha gjort mer for ham? Hun var jo glad i ham, men hun elsket ham ikke slik en kvinne skal elske sin ektemann. Hun hadde giftet seg med ham fordi hun trodde det ville gagne Lilly, men de var så forskjellige. Et kjærlighetsløst ekteskap var dømt til å mislykkes, det hadde hun bittert fått erfare. Selv om det var vondt å kjenne på følelsen av å ha mislykkes nok en gang, angret hun ikke på valget hun hadde tatt. Var det noe hun angret på, så var det at hun hadde giftet seg med Hilmar. Så feil hun hadde tatt. Julie rettet seg opp og kastet på hodet. Nå skulle hun se fremover, skape seg en ny tilværelse uten ham. Brått så hun Nikolai for seg, så skjøv hun tanken på ham bort. De hadde ingen fremtid sammen. Hvorfor kaste bort tiden på noe som aldri ville bli virkelighet? – Mor, se! Lilly snudde seg henrykt mot henne, samtidig som hun pekte mot dammen. Julie ble revet ut av tankeflommen og så på datteren. Et andepar kom vaggende mot Lilly og stanset. Julie tok opp en pose fra vognen og reiste seg. – Her er brød, sa hun og gikk bort til datteren. – Gi dem dette. Lilly tok imot posen og stakk hånden nedi, fant et tørt brødstykke og kastet det på bakken. Endene kastet seg over det, de rev og slet i brødstykket, til stor latter fra Lilly. – Ikke gi dem alt på en gang, sa Julie. – Se her, skal jeg vise deg. Hun tok opp et stykke brød og brøt det i små biter som hun kastet på bakken. Det kom flere ender til. De kranglet og sloss om de tørre bitene, men til slutt var det ikke mer, og endene trakk seg tilbake til vannet. Lilly så skuffet på henne. – Har vi ikke mer? – Nei, det var alt. Skal vi kanskje tenke på å gå hjem? – Ja, jeg er sulten, sa Lilly og begynte å gå mot vognen. En fremmed kvinne reiste seg fra benken Julie hadde sittet på. Hun rakte Lilly en liten, brun papirpose. – Her er mer brød som du kan gi endene, sa hun og smilte. Lilly skottet på henne. – Kan jeg, mor? spurte hun. – Hvem er De? spurte Julie og så granskende på den fremmede kvinnen. Kvinnen snudde seg mot Julie. – Tilgi meg, frue, men jeg så vognen og satte meg for å passe på det lille barnet. Man kan aldri vite nå for tiden. Jeg håper De ikke tar det ille opp. De er moren til denne stakkars piken? Hun skottet bort på Sunniva, som hadde våknet. Hun gned søvnen ut av øynene før hun smilte til moren. Julie så noe som lignet sorg i øynene til den fremmede kvinnen da hun møtte blikket hennes igjen. – Ja, det er min datter. – Og den fortryllende, lille piken der er også Deres datter, antar jeg? Kvinnen betraktet Lilly. – Hun ligner ikke på Dem. – Det er min eldste datter, Lilly, sa Julie kjølig. Hun hadde slett ikke til hensikt å fortelle en ukjent kvinne om Lillys far. – Og dette er Sunniva, la hun til.

Til toppen

Bøker i serien