Anklagen (Heftet)

Serie: Livet på Solhaug 26

Forfatter:

Bli abonnent

Bli abonnent – få bøkene automatisk rett hjem i postkassen!

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livet på Solhaug
Serienummer: 26
ISBN/EAN: 9788202691172
Kategori: Romanserier
Omtale Anklagen

Sørine er villig til å kjempe med nebb og klør for å bevise sin uskyld og unngå å havne på tiltalebenken. For den skammen skal ikke Crispin, hun selv eller gården utsettes for.

– Er hustruen Deres like sta og stridig hele tiden, herr Solhaug? Spørsmålet fra lensmannen kom i en spøkefull tone, men Sørine, som var ferdig med å telefonere, hørte at den hadde en dypere underklang.
– Vanligvis er hun svært så medgjørlig, svarte Crispin en anelse reservert, – men nå står fremtiden hennes på spill. Vår fremtid. Jeg tror hun er harmdirrende – og redd – på grunn av den urettmessige anklagen.

Til toppen

Flere bøker av Torill Thorup:

Utdrag

Anklaget for drap, anklaget for drap. Ordene slo mot Sørine som et ekko. Et langt øyeblikk ble hun stående urørlig, hun forsto først ikke hva de betydde, men brått innså hun alvoret: Crispin og hun ble beskyldt for å ha tatt livet av frøken Holst. De ble sett på som mordere.
Det var som om beina visnet under henne. Samtidig ble hun tørr i munnen. Fra øyekroken så hun at gjestene, Inga Karoline og Natalie Leonora, var sjokkerte. De kikket på lensmannen med et blikk som om de lurte på om han var blitt gal, men så snudde de seg mot henne. Hun sanset de spørrende blikkene deres. Selv om tankene var som pakket inn i klebrig ull, klarte Sørine å prate. Det måtte være sjokket som fikk henne til å oppføre seg som vanlig. Hun trodde ikke hun klarte å ta anklagen inn over seg helt og fullt. – Inga Karoline og Natalie Leonora, jeg trenger å prate med lensmannen. Det er fint om dere finner veien til kjøkkenet selv. Olette er der og …
– Vi finner oss til rette, avbrøt Inga Karoline mildt. – Finn Crispin, og forsvar deg mot den grove beskyldningen, du. Hun nikket kort, så grep hun sin egen og Natalie Leonoras reiseveske og gikk foran inn. Natalie Leonora skyndte seg etter så fort det forkrøplede beinet tillot.
Sørine begynte å fryse. Hun hadde glemt sjalet da hun gikk ut for å ta imot gjestene, men det var ikke den utvendige frosten som gjorde henne kald og nummen, det var den innvendige. Hun følte seg som en tåpe, og antagelig hadde hun stirret altfor lenge på lensmannen, men han måtte da forstå at en slik beskyldning ville fått enhver ut av likevekt. Hun kjente en dyp lengsel etter Crispin. Det hadde vært godt å kjenne de sterke armene hans rundt seg og høre ham si at de ikke hadde noe å frykte. Hun trengte å høre at han avfeide alt som tøv.
Sørine inviterte ikke lensmannen med inn, hun tok det for gitt at han ville følge etter henne. Hun hørte skrittene hans bak seg da hun satte kursen for dagligstuen. Forhåpentlig hadde ikke gjestene rukket å slippe nyheten. De som hadde sett øvrighetspersonen komme, var nok nysgjerrige nå. Sørine åpnet døren inn til stuen, og så at Crispin hevet blikket fra avisen.
– Sørine, er det … Du er så blek.
Sørine steg til side og slapp lensmannen inn.
Crispin reiste seg.
– De kan sette Dem igjen, herr Solhaug. Ærendet mitt tar ikke så lang tid, men til gjengjeld er det … alvorlig.
Alle tre satte seg.
Sørine våget knapt å møte blikket til Crispin. Hun visste at hun burde ordne med traktering, men hun orket ikke å gå på kjøkkenet. Der ble nok lensmannens ærend grundig diskutert.
– Som jeg allerede har informert Deres hustru om, herr Solhaug, så er dere anklaget for drap på frøken Holst. For å ha etterlatt en person i hjelpeløs tilstand, som så resulterte i at hun døde.
– Lensmann, De kan ikke mene … Crispin stanset seg selv midt i utbruddet. Så lente han seg tilbake mot stolryggen og gned hånden over øynene. Han fuktet leppene og sa hest: – Vi drepte henne ikke – tvert imot. Hun var en livsfarlig fiende, men vi forsøkte likevel å redde henne. Det var hun som stilte seg ved bekken, det var hun som valgte å hoppe. Hun ville ha omkommet i alle tilfeller, men Sørine gjorde sitt ytterste i et forsøk på å få dratt henne på land. Og nå … nå er vi beskyldt for å være delaktig i at hun er død. Det er ikke til å tro, lensmann, det er pokker ikke til å tro!
Lensmannen betraktet ham med steinansikt. – Det er beviselig at flere var ved kulpen. Ingen forsøkte å stanse henne før hun hoppet.

Til toppen

Bøker i serien