Anjalan har tvunget Amalie om bord på et skip som seiler mot England. Hun
frykter at hun aldri vil få se Ola og barna igjen. Da en epidemi bryter ut på
båten og flere av passasjerene rundt henne dør, innser Amalie at det bare er et
tidsspørsmål før hun selv blir smittet …
Ola lukket øynene. Hele
tiden så han Amalie for seg. Så kom den gjennomtrengende redselen tilbake, og
det stakk som kniver i brystet hans. Var hans kjære fremdeles i live?
Usikkerheten var så vond at han trodde han skulle miste forstanden. Hele
tiden var hun i tankene og drømmene hans.
UTDRAG FRA BOKEN: Skipet hadde blitt et fengsel som hun ønsket å komme bort fra. Hilda følte
det samme, men hun var mer tålmodig enn Amalie. Hilda tenkte som så at det var
en mening med alt. Ja, det trodde også Amalie, men ventetiden falt så fryktelig
lang. Herr Arnesen var også blitt frisk, og det gledet henne. Det var
flere folk som våget seg ut for å promenere på dekk nå. Det var blitt mer liv på
skipet, men likevel ble hun snart gal av lengsel etter å gå i land og få fast
grunn under føttene. Den evige gyngingen fra skipet gikk henne på nervene. Hun
savnet landjorda. Åkrene der hjemme. Skogen. Å, som hun lengtet etter skogen!
Duften av mose og fuktig jord. Amalie så seg rundt i værelset og var
sikker på at hun kjente til hvert støvkorn der inne. Det var på tide å gå ut og
lufte seg litt. Her orket hun ikke oppholde seg lenger. Om et par timer var det
hennes tur igjen til å ta seg av de syke. Da var det Hilda og to andre jenter
som skulle få hvile. Hun gikk opp på dekk og satte seg på den samme
krakken hun hadde sittet på flerfoldige ganger. Kikket på havet og noen måker
som svevde over skipet. Hun var lei av å spise fisk, og hun var sikker på at det
ville ta lang tid før hun orket tanken på det igjen. Matrosene så til at
de fikk fersk fisk hver dag, men det var ikke nok til alle. De fleste
passasjerene om bord fikk nok saltet fisk, antok hun. Hun burde være takknemlig
fordi hun var frisk og kunne spise seg mett hver dag, men hun lengtet så fælt
hjem at hun var gråten nær. Ola, hva holdt han på med nå? Var han
fortvilet, trodde han at hun var død? Hun hadde forsøkt å få matrosene til å
sende et telegram, men de hadde heller ikke mulighet til å komme i
land. Amalie strøk hånden over magen, og som så ofte før, følte hun at
hun ventet en jente. I det siste hadde hun kjent små rørelser der inne. Snart
ville sparkene bli kraftigere.