Aila sto ved vinduet i stuen og kikket ut. Det var tidlig på formiddagen, og hagen lå badet i et vakkert lys. Hun fikk øye på Ylva, som hadde tatt Elizabeth og Scarlett med seg ut i hagen i det fine været. Cecil og Noah hadde tatt turen til landsbyen etter frokost med et håp om at Alex og William var om bord i et av skipene som kom inn. Hun hadde vondt av svigerfaren. Selv om han forsøkte å skjule hvor bekymret han var, så hun hvordan det slet på ham. Uvissheten og uroen for William hadde eldet ham, håret var gråere, linjene i ansiktet mer markerte.
Hjertet hennes var tungt som bly. Det var gått noen dager siden doktor Clarks besøk, og opplysningene han hadde kommet med, uroet henne. Hun hadde spurt om han ville tilbringe noen dager sammen med dem, men han hadde høflig takket nei og reist tilbake til London for å åpne legekontor for de fattige i byen. Han hadde lovet å komme tilbake hvis han fikk nye opplysninger, og han ville også prøve å finne ut hvem den mystiske engelskmannen som hadde oppsøkt ham i Mombasa var. Det virket som en umulig oppgave, men om noen klarte å finne mannen, måtte det være doktor Clark.
Det var ikke ofte Aila følte seg så maktesløs som hun gjorde nå. Alt hun kunne gjøre var å vente. Hun klarte ikke å slippe tanken på William og Alex, den lå hele tiden og murret i bakhodet. Det ble ikke bedre av at doktor Clark forsiktig hadde antydet at det var lite sannsynlig at de noen gang fikk vite sannheten om hva som hadde hendt med dem. Han var enig med Cecil: Hadde Alex lokket William med seg inn i landet, var sannsynligheten til stede for at begge var døde. Det var urolige tider. Hun skjøv det bort, nektet å tenke at William var død. Så grusom kunne ikke skjebnen være.

Til toppen