Torger tok vekk hånden og blunket mot lyset. Ragna skuttet seg da hun så de
feberblanke øynene. Svetten perlet på pannen hans, og håret lå fuktig inntil
hodet. – Jeg vil ikke ha doktor, sa han hest. – Jeg har bare litt feber,
det er ingenting å bry doktoren med. – Men du er syk. Jeg vil at
doktoren skal undersøke deg, for sikkerhets skyld. Torger så på henne
med et merkelig uttrykk i øynene, så var det som om han ga opp. –
Doktoren kan ikke hjelpe meg nå, mumlet han.
UTDRAG FRA BOKEN: Kjellaug så tankefullt på den brede ryggen til Lars der hun red etter ham på den
smale skogstien. Han virket større enn han var i den tykke jakken, den svarte
vadmelsbuksa var stukket ned i et par kraftige støvler. Tovede ullvotter holdt
ham varm på hendene og på hodet hadde han farens gamle skinnlue. Fort gikk det
ikke, stien opp til den gamle husmannsplassen var bratt og ulendt, og hestene
gled på det isete og harde underlaget. Fra tid til annen kunne de høre lyden
av øksehugg fra tømmerhuggere i den stille, vinterkledde skogen. Dagen var kald
og klar, og det var for tidlig på året til at solen ga noen varme, men skogen
var som et eventyr, syntes Kjellaug, med de snøkledde trærne og solstrålene som
brøt gjennom de tette trekronene og fikk snøen til å skinne som krystaller.
Lars hadde ikke sagt stort på turen, men Kjellaug hadde lagt merke til at
han skottet bort på henne med et nysgjerrig glimt i de mørke øynene når han
trodde at hun ikke så det. Nå var stien for smal til at de kunne ri ved siden av
hverandre, og Lars hadde insistert på å ri først. Han var en merkelig unge,
tenkte hun. Hva hadde gjort ham så tverr og innesluttet, så full av trang til å
gjøre andre vondt? Han kom fra et godt hjem med foreldre som var glad i ham.
Hun hadde ikke hatt noe håp om at han ville følge henne på en ridetur, slik
han hadde lovet, men til hennes overraskelse hadde han sagt ja. Hun måtte finne
en måte å nå inn til ham på, før han ble til en kar folk fryktet og
foraktet. Lars stanset og snudde seg mot henne da de kom opp på en liten
lysning i skogen. Herfra hadde de utsikt til gårdene som lå som små brikker i
det hvite landskapet. Han snudde seg mot henne da hun nådde ham igjen og
stanset. – Hvor skal vi? spurte han, litt mutt i stemmen. – Fryser du?
spurte Kjellaug og smilte. Lars trakk på skuldrene. – Nei, jeg bare lurer
på hvor vi skal. – Vent og se, det er ikke langt igjen. Kjellaug stirret ned
mot Gilstad. – Så fint det er her, syns du ikke? Jeg kan se Gilstad herfra. Og
der oppe, på andre siden av fjorden, kan du se Storli. Kjellaug pekte. Lars
så uinteressert i den retningen hun pekte. Det ble stille en stund mens Kjellaug
tok inn den nydelige utsikten. Røyken steg opp fra pipene og snodde seg mykt mot
himmelen før den oppløste seg og ble borte. Bygda var et vakkert og idyllisk
sted, så fjernt fra all uroen som preget andre steder i verden. Likevel visste
hun at også her var det mange som slet for å få mat på bordet og klær på
kroppen. Fattigdommen satt dypt, det var få som var velstående. Hun skjøv tanken
vekk og smattet på hesten. – Skal vi fortsette? Lars nikket. Ingen av
dem sa noe da de fortsatte innover i skogen. Terrenget flatet seg ut, og en snau
halvtime senere var de endelig ute av skogen og terrenget lå åpent foran dem.
Kjellaug stanset og ble sittende og se bort på de sammenraste husene med en
klump i halsen. Den gamle husmannsplassen hadde vært farens hjem, før han giftet
seg med moren og flyttet til Gilstad. I århundrer hadde folk slitt og strevd her
oppe. Nå lå plassen øde og forlatt. Den delte skjebne med mange andre
husmannsplasser i bygda, visste hun. Kjellaug husket turene hun hadde hatt
opp hit med faren da hun var liten. De gamle husene hadde bukket under for
tidens tann, og restene etter det som en gang hadde vært en hjem, stirret nesten
anklagende på henne. Hvorfor i all verden hadde hun tatt med Lars hit,
tenkte hun brått og svelget. Lars lot blikket gli rundt før han vred hodet
mot henne. – Hva er dette for et sted? spurte han, sur i stemmen. – Har
du aldri vært her oppe? spurte Kjellaug og rynket pannen. – Nei, hvorfor
skulle jeg det? Det er ingenting her. Bare noen stygge, ødelagte hus. Hva skal
vi her? Kjellaug så på ham. Hvorfor hadde ikke Sigurd tatt ham med hit? Det
stakk litt i henne ved tanken, men så slo hun den fra seg. Han hadde sikkert
ikke funnet tid til det, men dette var også en del av arven til Lars. –
Fordi det var her dine oldeforeldre kom fra. Har ikke faren din fortalt deg om
dem? Lars rynket pannen misbilligende og vred litt på seg. En svak rødme
strøk over ansiktet hans. – Jo, medga han, – men jeg har aldri vært her.
– Denne plassen hørte til under Gilstad, og gjør det fremdeles. Dine
oldeforeldre var tjenestefolk hos din bestefar, Lars. De var fattige, men far
har aldri skammet seg over at han kom fra små kår. – Det vet jeg vel, sa han
og rødmet enda mer. – Det går ikke an å bo her, la han til. – Det har far
fortalt. – Det er sant, men dette er en del av arven din, som jeg håper du
vil ta vare på. Du skal være stolt av røttene dine og ikke skamme deg over dem.
Forvalter du arven vel, vil du nyte folks respekt. Din oldefar var en aktet mann
i bygda, men også fryktet. Lars kikket skrått på henne. Øynene lyste av
forventning. – Hvordan da? Kjellaug så på ham og svelget. Hun hadde vært
glad i bestefaren, men hun hadde også fryktet ham. – Han var streng og
kompromissløs i forretninger, og det fikk folk merke hvis de våget å si ham
imot, men det er ikke alltid det fører noe godt med seg. Lars tenkte på det
hun hadde sagt en stund før han trakk på skuldrene. – Kanskje det, sa han
motvillig, – men jeg blir en dyktig storbonde. Folk skal få vite hvem som
bestemmer. Lars knep øynene sammen. – Hvorfor giftet du deg med en tater? spurte
han brått. Kjellaug så forbløffet på ham. Han var bare tretten år, men virket
mer voksen enn andre på hans alder. – Jeg elsker ham. For meg betyr det
ingenting hvor han kommer fra, det er ikke det viktigste. Du vil forstå det når
du selv møter en jente du blir glad i. Du skal ikke være redd for Jørgen, han
vil deg bare vel. – Jeg er ikke redd ham, fnøs Lars, – men jeg liker ham
ikke. – Har han gjort deg noe? spurte Kjellaug mildt. Lars så ned og
fingret med tømmene. – Nei, men det var en gutt på skolen som snakket om
dere. Han lo av meg fordi jeg hadde en tatertante, som han sa. Han sa også at
tatere stjal unger fra folk. Lars hugg blikket i henne. – Hvorfor kom dere
tilbake hit? Det var enklere for oss da dere bodde på Finnskogen. – Hva
gjorde du med den gutten? spurte Kjellaug og overhørte spørsmålet hans. Et
hånlig smil gled fort over leppene til Lars. – Jeg slo ham, så klart. Ingen
fattigslamp får snakke slik til meg, sa han hardt. – Jeg syns du skal heve
deg over slikt. Den gutten vet ikke bedre. Jørgen er like bra som andre. Jeg har
aldri skammet meg over at jeg giftet meg med ham, og det skal ikke du gjøre
heller. Det er forresten ikke sant at tatere stjeler barn. Hun ristet på hodet.
– Du tror vel ikke på det? Jørgen er verdens snilleste mann, han har aldri gjort
noen noe vondt. Lars stirret fremfor seg med et furtent drag om munnen.
Plutselig hutret han og grep hardere om tømmene. – Jeg vil hjem nå, jeg
fryser. Dessuten er jeg sulten. – Ja, vi bør komme oss hjem før det blir
mørkt. Hun lot blikket gli over plassen og kjente i det samme at noe strøk henne
lett over kinnet. Det fylte henne med undring. Var det en hilsen til henne? Hun
bestemte seg for å besøke Sigurdstuen igjen når snøen forsvant. – Kommer du?
Den utålmodige stemmen til Lars brøt inn i stillheten, smadret den og rev
henne tilbake til nåtiden. Hun snudde hesten og smilte til ham. – La oss dra,
sa hun blidt. Lars stirret på henne et øyeblikk, de runde kinnene var røde
som epler av kulden og munnen som en stram strek. Hun håpet at hun hadde sådd
noe i ham, som fikk de vonde tankene hans bort, men hun var ikke sikker.