Arons hule (Heftet)

Serie: Årringer 8

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Årringer
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202430559
Omtale Arons hule

Silja forstår at Carl Oskar har en sønn. Hun blir fra seg av sjalusi og frykter at han fremdeles har følelser for taterkvinnen. Herr Olafsen viser tegn til bedring, men hvordan vil han reagere når han oppdager hvem som hjelper til i slåtten? Og hva er årsaken til at onkel Kolbjørn kommer på visitt? På saga er heller ikke alt som det skal, og da Silja får vite at Asbjørn Moen har ansatt en ny mann, ender det i munnhuggeri. 

«De skremmer vekk arbeiderne her. Og det gjør De uten engang å åpne munnen. Det er nok å kaste et blikk på Dem. Jeg har arbeidet her i snart tjuefem år, og nå skal jeg la meg styre av et kvinnfolk? Det finner jeg meg ikke i, og flere vil følge meg. De er et fjols, frøken Olafsen. Og en løgner.»

UTDRAG FRA BOKEN:
Silja klarte ikke å ta øynene fra gutten. De blå øynene, det svarte, krøllete håret og det ene smilehullet i kinnet. Akkurat som Karl Oskar. Det er hans sønn. Gud bedre, det kan ikke være tvil. Og alderen stemte. Guttungen kunne være rundt fire år. Karl Oskar hadde altså vært sammen med Anita på den måten før han fikk beskjed av hennes far om at han ikke var ønsket som svigersønn. Han var en burobeng. Men han hadde fått barn med taterhøvdingens datter. En sønn. Hadde ikke Anita fortalt hvem som var faren? Hadde hun giftet seg med en annen? Spørsmålene svirret i hodet hennes, og hun svelget tungt.
«Hvordan vet De hva jeg heter? Hvorfor spør De?» Stemmen til taterkvinnen lød avvisende, og var lavmælt og hes. 
«Mor, hvem er den damen?» kom det spørrende fra gutten. Han stirret på henne med nysgjerrig blikk, men han så ikke like fiendtlig ut som moren.
 «Jeg … jeg fikk besøk av Deres søster i går kveld,» datt det ut av henne. Det var ikke det hun hadde tenkt å si, men nå fikk hun taterkvinnens fulle oppmerksomhet. Noe skremt for over det vakre ansiktet. Silja syntes ikke det var det minste rart at Karl Oskar hadde falt for denne kvinnen. Han kan umulig ha glemt henne. Tanken skar vondt i henne.
 «Milli?»
 «Hun sa ikke navnet sitt, men hun fortalte om familien sin. Jeg tok henne i å stjele melk.»
 «Stjele? Hun kom hjem med melk hun hadde fått,» parerte kvinnen og kneiste med nakken slik at det lange, kastanjefargede håret sto ut som en vifte i luften.
 «Ja, jeg sa til henne at hun kunne beholde melken.»
 «Min søster stjeler ikke. Hun banker på dørene og spør om å få. Jeg har sagt at hun ikke må stjele fra folk.»
Silja sendte den yngre taterjenta en tanke. Jaså, din lille løgnerske. Du stjeler ikke fra gårdene, du?
«Vel, hun spurte ikke før hun bandt kua til fjøsveggen og melket den tom.»
Det kom noe fiendtlig over kvinnen igjen. «Da får De virkelig unnskylde. Jeg skal snakke henne til rette. Dere tror ikke vi tatere gjør annet enn å stjele, dere.»
 «Det er ikke så mange dagene siden jeg hadde besøk av Deres onkel også. Han stjal ei spekeskinke fra stabburet vårt.»
Taterkvinnen ble hardere i blikket. «Hva Silver-Sven bedriver tiden med, kan ikke jeg og min familie rå med.»
 «Det er ikke rart at dere blir uglesett av folk i bygda og blir jaget.»
 «Hva er uglesett, mor?» kom det nysgjerrig fra guttungen.
Moren trakk ham i armen. «Kom nå, vi må gå.»
 «Jeg vil se mannen på stokken. Du lovte.» Guttungen dro i motsatt retning, mot elven.
Silja fikk frysninger nedover ryggen. Mannen på stokken. Mente han Karl Oskar?
 «Ikke nå. Vi må skynde oss tilbake. Her er vi ikke velkomne, hørte du.»
 «Hvorfor ikke det? Men mor, jeg vil se at de går på vannet.» Gutten dro i armen til moren.
 «Nei, Richi, ikke nå, sa jeg og de går ikke på vannet. De balanserer på tømmerstokker.»
 «Er det … Deres sønn?» datt det ut av henne. Det var unødvendig å spørre. Hun visste jo det, og han kalte Anita for mor.
Anita snudde seg brått mot henne. «Hva angår det Dem?» glefset hun. Øynene hennes var svarte som kull med store, utvidede pupiller.
 «Jeg … jeg …» Hun stotret og visste ikke hva hun skulle forsvare seg med, for hva kunne hun si? Hun hadde da ingenting med om kvinnen hadde en sønn, men hun kunne ane hvorfor taterkvinnen var så aggressiv. Hun var kanskje ikke gift likevel og var vant til å få slengt kommentarer etter seg fordi hun hadde en lausunge? Men hun bodde fremdeles hos familien, så da hadde de ikke slått hånden av henne.
 «Dere burobenger er like, alle sammen. Tror at vi stjeler hvor enn vi kommer, men se her, jeg har penger.» Hun viste frem en blank skilling i den brune håndflaten. Deretter lukket hun den til en hyttende knyttneve og gjorde et iltert kast med hodet mot landhandelen. «Men likevel blir jeg jaget på dør.»

Til toppen

Andre utgaver

Arons hule
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Yvonne Andersen:

Bøker i serien