– Hvem sitt barn er det du har der, Rebekka?
Kristine så på henne med store, rødkantete øyne. Fylt av forundring og noe mer som Rebekka ikke fant helt ut av. Kanskje en uro for hva hun skulle få vite.
Rebekka trakk Johannes enda tettere inntil seg, som for å verge sønnen for det som måtte komme. Gråten hadde stilnet. Han glippet med øynene. 
Jeg kan ikke røpe sannheten, ikke nå, tenkte hun. Ikke før vi har funnet Haavard. Og Kari.
– Johannes er sønnen min, svarte hun omsider.
– Men …
– Jeg har ikke villet, eller kunnet, fortelle noe, skyndte hun seg å si. – Jeg ville ikke at Nicoline skulle få vite det. Jeg er redd for hva som kan skje om hun får kjennskap til at jeg har fått et uekte barn. Kanskje sender hun meg vekk fra gården, som med Jensine. Jeg, hun …
Kristine åpnet munnen for å si noe, men lukket den igjen.
Rebekka gløttet fortvilet til side, mot Margot, som hadde trukket seg inn i kroken ved siden av grua. Hun holdt øye med dem, men Rebekka skjønte at hun ikke hadde noen interesse av å ta del i det som skjedde mellom Kristine og henne.
Kristine tok et skritt nærmere, strakk ut den ene armen og rørte så vidt ved Johannes med en tynn, liten finger.
Rebekka måtte ta seg sammen for ikke å rykke ham vekk fra henne. Hun skammet seg over den brå motviljen mot Kristine, og skjønte ikke hvor den plutselige uviljen kom fra.
– Hvem er far til barnet? Kristine så på henne med et tungt blikk og en liten skjelving i leppene.
Rebekka svelget, måtte slippe blikket til Kristine, og så i stedet ut i halvmørket i fjøset. Kuene lå rolig og tygde drøv. Uværet som hadde vart gjennom hele helgen var blitt avløst av klarvær, vinden var stilnet. Det var ikke lenger noe som ulte rundt hushjørnene, ikke noe som fikk strien foran gluggen til å blafre. Kulden som hadde kommet med uværet satt likevel i fjøsbygningen, som en kald trekk som bar bud om at mer vondt skulle komme. Hun hutret.
 – Jeg orker ikke å fortelle det, Kristine. Ikke nå. Vi får snakke om det senere. Jeg håper du skjønner det.
Hjertet banket slik i brystet at hun var sikker på at det måtte høres. Hun slo blikket ned for ikke å vise hvor redd hun var, og løftet Johannes litt høyere, dekket ham bedre til med teppet.
– Mor … Ordet kom som en hvisking fra Kristine, det var knapt så Rebekka kunne høre det. 
Hun snudde seg mot sengen, la Johannes ned og bredde over ham. Lot en finger stryke over kinnet til det sovende barnet før hun rettet ryggen og snudde seg mot Kristine.
– Sa du at Kari var blitt med Haavard, og at de ikke er kommet tilbake?
– Ja.
Rebekka og Margot skiftet blikk. Margot hadde et uttrykk i ansiktet som Rebekka ikke likte. Fornemmet hun at noe hadde skjedd?
– Mener du at de har vært borte hele tiden mens uværet har stått på?
– Ja. Haavard skulle ta med seg mor opp på vårsetra. Igjen trakk en skjelving gjennom leppene til Kristine. Øynene rant fulle av tårer. – Jeg er redd for at det kan ha skjedd noe med dem.
Rebekka nølte et øyeblikk. 
– Ikke ta sorgene på forskudd. De har sikkert bare tatt seg inn på setra mens uværet sto på. Du skal se at de kommer hjem i løpet av dagen.
– Men mor er ikke vant til å være ute, og været … det har blåst og snødd slik. Jeg tenkte at om de ikke kom seg i hus, så … Og nå er det lenge siden uværet ga seg. Burde de ikke ha vært nede på gården igjen nå? Jeg er så redd for at det har skjedd noe, jeg er så urolig.
Igjen vekslet Rebekka og Margot blikk.
– Haavard er vant til å være ute i all slags vær, sa Rebekka. – Han er vant til å greie seg, og kjenner skogen og traktene rundt setra som ingen annen. De er sikkert bare blitt liggende værfast, og har blitt en dag ekstra der oppe. De hadde sikkert med seg mat for flere dager, så det er ikke noe å engste seg for. Rebekka hørte selv hvor lite overbevisende det lød. 
– Men … burde ikke noen dra for å se etter dem?
Rebekka nølte, så over mot Margot.
– Je skal tale med Peder, sa hun.
Kristine snudde seg mot Margot, kanskje var det først nå hun oppdaget at Margot satt i den mørke kroken og hadde fulgt med på hele samtalen.
– Peder kan sikkert gjøre seg en tur oppover og se etter dem, sa Rebekka.
– Burde ikke noen bli med ham?
Kristine hadde unektelig rett i det, om det nå virkelig var slik at det hadde tilstøtt Haavard og Kari noe under uværet.
– Vi snakker med Peder og hører hva han mener, sa Rebekka.
Kristine nikket og skulle til å snu seg for å gå ut av fjøset, men stanset og så på Rebekka med øynene fulle av tårer. 
– Jeg er så redd for mor. Jeg har slik en vond følelse.

Til toppen