Jenny stirret ut av vinduet fra hotellrommet. Tankene gikk til Hans Olav, som etter å ha blitt påkjørt av trikken var innlagt på sykehus. Han var hardt skadet, og det var uvisst hvordan det ville gå med ham.

Tilly hadde heldigvis sovnet. Jenny var glad for det, datteren trengte all den søvnen hun kunne få. Ville Tilly fortsatt ha en far i morgen, og ville hun fortsatt ha en ektemann? De kommende timene var kritiske. Hun burde egentlig ha sittet ved hans side nå, men legen hadde bedt henne om å komme tilbake dagen etter. Så nå burde hun også forsøke å sove. Det var det eneste fornuftige, men akk så vanskelig.

Jenny svelget. Tårene rant nedover kinnene hennes. Hun tenkte på hvor vanskelig livet hadde vært for ektemannen den siste tiden. Det begynte med en øl for mye og for ofte sammen med de drikkfeldige vennene sine, og de fuktige kveldene og sene nettene gjorde det vanskelig for ham å fungere om dagen, langt mindre få skrevet noe.

Var det noe jeg kunne ha gjort annerledes? tenkte Jenny. Hun visste at hun ikke burde anklage seg selv, men det var ikke så lett å la være heller. Det var sikkert noe hun kunne ha gjort for å lette tilværelsen for ham. Vært mer støttende og forståelsesfull, kanskje. I stedet hadde hun flyktet til Son. Vekk fra problemene og tungsinnet hans.

Jenny snufset og tørket enda flere tårer. Hun fikk forsøke å få seg litt søvn, hun også. Dagen i morgen visste hun ingenting om, og hvilke kort den lunefulle skjebnen hadde i ermet. Hun kledde av seg og krøp under dynen. Hun frøs plutselig så voldsomt at hun hakket tenner. Og det var ikke fordi det var kaldt i rommet. Hun var redd. Redselen hadde grepet tak i henne for alvor.

Kjære Gud, la Hans Olav klare seg. La ham få leve!

Til toppen