– Jeg … jeg vil ikke bli med deg! Petra pep forskremt og forsøkte å vri seg ut av grepet til Levion. Han kikket giftig på henne og festet taket rundt armen hennes. Hun ble så skremt at hun ble ør i hodet, som om hun var nær ved å besvime. Viljeløst snublet hun etter da han trakk henne med seg ned trappen. Han hektet ned nøklene til den lånte automobilen og stappet dem i lommen, før han røsket ned ytterjakken hennes fra knaggen og dyttet den hardhendt mot henne. Han ga henne ikke tid til å ta den på, åpnet bare døren og dro henne med seg ut. Vinterblåsten virvlet opp florlette snøfnugg. De traff Petra som nålestikk i ansiktet. Hun bøyde nakken og stålsatte seg for kulden. Så lenge Levion holdt henne fast, måtte hun bare følge etter. Hun håpet å få en anledning til å rive seg løs og springe inn igjen når han skulle åpne døren på automobilen, men hva om hun ikke klarte det, og han dyttet henne inn og låste den fra utsiden? Å, nå måtte hun tenke klart! Hva var det han ville henne? Ville han ha henne på tomannshånd for å beordre henne til å oppsøke en klok kone og kvitte seg med barnet? I så fall ville det være for sent, for hun bar ikke hemmeligheten alene lenger; Sørine, Olette og husherren visste det også. Om Levion forsto det, jaget det gjennom henne, ville han bli desperat. Og farlig. Frykten ulmet i Petra. Det var noe i stemmen hans som skremte henne. Hun var vant til at han var isnende kjølig, nesten likegyldig, men nå var han kald og sint på samme tid. Det lovte ikke godt. Hva om han ønsket å ta henne av dage …? Spørsmålet sendte bølger av sjokk gjennom Petra, men da hun først torde å tenke på det, gikk det opp for henne at det antagelig var det han pønsket på. Hvorfor skulle han ellers ta henne med på en kjøretur? Å være svanger med hans barn var ikke noe som kunne forandres med en prat. Det var ikke like lett som å få henne til å endre mening når det var noe de var uenige om. Levion ville ikke våge å true henne på livet, ville han vel? Jo, det ville han, gikk det opp for Petra. Han kunne være troende til det meste, og han hadde aldri før vært trengt opp i et hjørne, som nå. Han hadde beilet til kvinner og gjort en del ukloke krumspring, men han hadde ikke satt barn på dem, ikke det hun visste. Om hun så bort fra tjenestejenta, Kari, da, men det spirende livet hadde blødd ut av henne. Det var i hvert fall det Kari selv hadde påstått, men mange stilte spørsmål ved om hun i det hele tatt hadde vært med barn. Mange trodde det var et renkespill for å få ham til å gifte seg med henne. – Gå med deg, freste Levion da han så at hun kastet hjelpeløse blikk over skulderen. Han slapp armen hennes, men tok et hardt nakkegrep i stedet. – Tro ikke at noen kan hjelpe deg. Petra gråt uten tårer, bare hikstet lavt. Med gru gikk det opp for henne at Levion hadde rett: Han sjøl, Sørine og Iselin befant seg på kjøkkenet. Selv gamle herr Solhaug var der. Han hadde bedt om å få være alene med trekløveret, noe sto på spill – noe avslørende som gjorde at ingen av dem ville savne eller lete etter henne på en stund. De hadde nok med sitt eget tankespinn, og hun … hun ville kanskje aldri få vite hva Sørines morfar hadde å si. Selv ikke Olette eller Ranveig ville komme henne til unnsetning. De hadde gått ned i bryggerkjelleren. Det kjentes som om tankene kvernet seg inn i hverandre. Petra klarte ikke sortere dem, heller ikke finne ut hva hun burde gjøre. Hva hadde hun å tape på å rykke seg løs og forsøke å springe inn? Hun skjønte at han hadde forutsett noe slikt, for nakkegrepet ga henne ingen mulighet til å rive seg løs. Skrik, jente. Skrik av dine lungers fulle kraft. Med ett husket Petra hva Olette hadde rådet henne til om Levion overfalt henne igjen. Hun åpnet munnen, men fikk ikke frem en lyd. Det kom bare noen dempede, hule klynk. Hun ble dyttet fremover mot automobilen som sto parkert ved låvebroen. Å, om de på kjøkkenet kunne titte ut! Da ville de se hva som var i ferd med å skje. Vær så snill, ba Petra taust. Hun, som for noen uker siden hadde villet avslutte livet ved Øksnebekken, ønsket ikke annet enn å få leve. Husherren hadde sverget på at hun og barnet skulle få bo på Solhaug. Han ville verne om dem, men i stedet ble hun snart tvunget inn i en automobil, til en skjebne hun ikke ante rekkevidden av. Det kunne virkelig ikke være slik at livet skulle ende på denne måten! Levion tvang henne rundt automobilen. Han åpnet døren på passasjersiden og trykket hodet hennes ned for å få henne til å bøye seg og ta plass. – Sett deg inn! Hører du?

Til toppen