Audiensen (Heftet)

Serie: I krig og kjærlighet 44

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: I krig og kjærlighet
Serienummer: 44
ISBN/EAN: 9788202433437
Omtale Audiensen

Jürgen klarer ikke å forlate Hjørdis. Han flykter ut i skogen, der han vil vente til Kristin og Helge har reist. Da støter han på krypskyttere, og blir selv et bytte. 
Kristin og Ivar er på audiens hos Kronprins Olav, men møtet blir ikke helt som de hadde forventet. Tilbake i Trysil drar de opp på setra for å feire Julias fødselsdag. I kveldingen kommer en ukjent mann ridende inn på tunet. Kristin forstår straks at han ikke bringer gode nyheter. 

Ivar satte seg godt til rette og tok Kristins hånd. Kronprinsen fikk ham til å kjenne seg velkommen, nesten som om de skulle ha vært kamerater. 
"La meg først få si at jeg er beæret over å få besøk av tryslinger,» sa kronprinsen. «Både Hans Majestet Kongen og jeg har ekstra varme følelser for folket i distriktet Deres." 
"Takk det samme," sa Kristin.

UTDRAG FRA BOKEN:
Kristin festet blikket på trekronene. Det suste svakt i dem. Hun elsket den lyden, den var søvndyssende. Hun duppet av og våknet igjen med jevne mellomrom. 
En stund senere hørte hun at det gikk i døren nede, men hun ble liggende og døse. Det kunne være Helge eller Ingjerd som skulle hente noe de trengte. De var kjent i huset. Hun behøvde ikke å stå opp. 
Det gikk i trappen. Hun greide ikke å avgjøre om det var Helge eller Ingjerds skritt. Det virket som om noen listet seg på trinnene? Hjertet hennes begynte å hamre. Verken Helge eller Ingjerd behøvde å snike seg rundt i huset. 
Hun skulle akkurat til å stå opp, da det banket på døren. Hun dro dynen opp til haken. 
Døren gikk opp og smalt i veggen. Hun stirret. "Egil! Hva gjør du her?" 
Han lente seg mot dørkarmen. Fjøsklærne hans var fulle av oljeflekker. Skyggeluen skjulte deler av øynene. "Jeg så Ivar og barna i tyskerbilen. Syns du ikke at det går litt for langt nå, Kristin?" 
Den gamle frykten ble vekket til live igjen. Det var nøyaktig den samme følelsen som hun hadde hatt den dagen han skamklipte henne, til jubel fra en hevnlysten folkemengde. Halsen ble trang. Hun strevde for å få lyd på stemmebåndene. I mellomtiden tok han fram en tobakkspung og begynte å rulle en sigarett. Hun kremtet og svelget. "Jeg skjønner ikke hva du mener." 
Han slikket på sigarettpapiret, vippet sigaretten opp og stakk den i munnen. Hun la merke til at han var fomlete. Hadde han drukket? "Det er en tyskerbil. Folk kan ta kraftig anstøt av å se en slik komme kjørende, som om ingenting har skjedd." 
"Jeg ba dem holde seg på veien innover mot Flendalen." 
"Bor det ikke folk i Flendalen?" 
"Jo, men det er ikke noe hakekors på bilen. Ikke alle vet at en Mercedes fra den tiden ble brukt av tyskerne, Egil." Hun følte trang til å kaste på hodet, og gjorde det. Blodet pumpet rundt i årene, kjente hun. 
Egil hadde vært gift i mange år nå. Han skulle bli far for tredje gang. Hun hadde trodd at alt var i orden, at han levde sitt liv på Vårli og lot dem leve sitt liv her. Tyskerbilen var visst å gå for langt. Han hadde reagert, og hun forsto ham. Hvis hun hadde spasert intetanende langs veien og en slik bil kom kjørende, ville hun antagelig ha blitt vettskremt. 
Han tente sigaretten. Det irriterte henne grenseløst. "Når begynte du å røyke, Egil?" 
Han lo. "Det har jeg gjort siden jeg tjenestegjorde under krigen. Jeg trodde du visste det?" 
"Nei. Jeg har muligens glemt det, men jeg hadde satt pris på om du ikke røkte her. Lukten blir sittende i gardinene." Skuldrene hennes var blitt så stive at de verket. 
Han skulte på henne før han trampet inn i rommet, åpnet ovnsdøren og slengte sigaretten inn i asken. Da han rettet seg opp igjen, sto han mindre enn en meter fra sengen hennes. 
"Hadde du en hyggelig reise til Tyskland?" Det var en snert i det siste ordet. 
"Nå er det du som går for langt, Egil! Du står inne på mitt soverom! Vær snill å gå ned på kjøkkenet, så kommer jeg om en liten stund." 
Ansiktet hans myknet et øyeblikk. Han skjøv skyggeluen bak i nakken. Han var full, så hun. "Unnskyld meg," sa han plutselig. "Det var visst gammel vrede som blusset opp. Jeg skal gå ned."
Hun holdt pusten mens han beveget seg mot døren. Der snudde han seg og betraktet henne så lenge at hun følte seg beklemt. "Du er vakker, Kristin." 
"Takk, men fjern deg fra mitt soverom øyeblikkelig!" 
"Ja da, kjære deg!" Han gikk ut i gangen og lot døren stå på vidt gap. 
Hun ventet til det knirket i trappen under de tunge skrittene hans. Da slengte hun dynen til side, løp bort til døren og fikk stengt den. Pulsen sprengte i ørene. Hun hadde ikke hørt Buster. Hvordan hadde Egil kommet seg forbi hunden uten at han ga fra seg en lyd? Eller hadde hun sovet så tungt at hun ikke hadde hørt bjeffingen? 
Hun skyndte seg bort til skapet og slengte på seg en kjole med halvlange ermer. Deretter satte hun håret opp i en stram knute. Det var første gang hun hadde vært alene med Egil etter at håret hennes hadde vokst ut igjen. Hun visste at det var dumt, men nå var hun redd for at han skulle ta det fra henne nok en gang. 
Hun skalv slik at hun måtte holde seg i trapperekkverket da hun gikk ned. Kjøkkenet var tomt. Det samme var stuen. Hun nølte da hun gikk bortover gangen og lyttet ved badedøren. Ingen der heller. Til slutt åpent hun døren og kikket ut. Buster lå midt på gårdsplassen og solte seg. Ingen var å se utenfor kårboligen. Hun var alene. 
Engstelsen slapp ikke helt taket i henne. Når de kom tilbake med bilen, skulle hun låse den inn på låven for godt! Hvis det hadde gått an å brenne den til aske, ville hun ha gjort det. Hun hentet nøkkelen til hengelåsen og la den i forklelommen. Hun hadde mest lyst til å sette seg ut i solen, men nå våget hun ikke, i tilfelle Egil lå på lur et sted. 
Det ble til at hun laget en kopp te og ålet seg inn i langbenken. Savnet etter Birger og Fredrik gjorde at hun ikke fant ro. De ville være borte på fløting i mange dager ennå. 
Hun lot blikket gli over bordet. Øynene hennes falt på et brev med det kongelige seglet i det høyre hjørnet. Hun rev det til seg og leste. Etterpå holdt hun det mot brystet. Hadde Egil vært her inne og sett det? Nei, det lå halvt skjult under avisen. Ivar måtte ha åpnet det mens hun var borte. 
Hun reiste seg og gikk bort til vinduet. Der leste hun brevet en gang til, i lyset fra solen. Jo, det sto at hun var invitert i audiens den 19. juli! Det var mindre enn en uke til, og det var Julias fødselsdag. Hun måtte avslå invitasjonen. Dessuten hadde det med den kalde krigen å gjøre. Hun trengte ikke å involvere seg mer i den nå, når hun hadde brakt alt hun visste videre til Kongen. Eller til Kronprinsen. Det var han som hadde undertegnet brevet. Hun så på håndskriften hans. Den var snirklete og vakker. Kongsemner måtte sikkert bruke timevis på å perfeksjonere skriften sin. Nei, hun kunne ikke reise! Med mindre de kunne ta det som en ferietur – en overraskelse til Julia på fødselsdagen? De kunne dra på museum og kjøre trikk og kjøpe sjokolade hos Freia på Karl Johan! 
Hun speidet etter bilen gjennom vinduet. Dette måtte hun snakke med Ivar om snarest mulig. Skulle hun fortelle ham om Egils besøk? Det var ubehagelig, men han hadde ikke truet henne. Det var hun som hadde overreagert. Han var jo tross alt hennes svoger. Hun sukket tungt. Hun kunne fortelle at han hadde vært innom og sagt at han ikke likte at de tok i bruk bilen. 

Til toppen

Andre utgaver

Audiensen
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Else Berit Kristiansen:

Bøker i serien