Av jord er du kommet (Heftet)

Serie: Flammedans 57

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 250
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 57
ISBN/EAN: 9788202424145
Kategori: Romanserier
Omtale Av jord er du kommet
 Livet har nok en gang vist Anna sin mørke side. Utfordringene står i kø, men viljen og taterblodet i henne er sterkt. Nok en gang reiser hun seg hardnakket mot vanskelighetene.   
 
Alt Anna hadde lyst til, var å piske på hesten og rømme, men det varte ikke lenge før hun kjørte inn på tunet. Jørgens frieser prustet fornøyd, for den visste at høyet og havren ventet.
            Bjarne kom henne i møte med kjappe skritt idet hun stanset hesten. – Du er savnet, sa han med et forsiktig smil. – Holger spurte akkurat etter deg.
            Selv om Anna for et øyeblikk siden tenkte at hun aldri kom til å bli glad igjen, kjente hun kjærligheten blafre svakt i brystet da hun oppdaget Holgers ansikt i vinduet. Han vinket, smilte og presset nesen mot ruten.


UTDRAG FRA BOKEN:
Det smalt i en dør. Det var fruen som forlot kjøkkenet, og Levine skyndte seg inn. Hun fant kjøkkenpiken oppløst i tårer. Den trinne, lyshårede kvinnen med de røde kinnene løftet blikket. – Jeg orker snart ikke mer, hikstet hun. – Fruen finner alltid noe galt med maten jeg lager. Det virker nesten som om hun liker å plage meg.
            Levine strøk henne over ryggen. – Ikke bry deg om det, sa hun lavt og skottet mot døren som førte inn til stuen. – Enkelte finner ingen mening med livet hvis de ikke kan klage og syte.
            Kjøkkenpiken tørket tårene med håndbaken. – Det har du rett i. Jeg gjør så godt jeg kan, og har fått høre andre steder jeg har hatt tjeneste, at jeg er flittig samt flink til å lage mat. Her gjør ikke herskapet annet enn å klage.
            Levine smilte forsiktig. – Det gjelder ikke bare for deg. Vi har det på samme måte, alle sammen.
            Kvinnen nikket. – Jeg vet det, men nå gikk fruen for langt, og jeg vil se meg om etter en annen plass.
            Levine så i retning av døren idet den nok en gang ble åpnet. Denne gangen var det Amalia som kom inn. Hun smilte med store roser i kinnene. – Se hva jeg har fått, sa hun glad og viste dem et sølvsmykke.
            Kjøkkenpiken sperret opp øynene. – Er det sant? Har du fått det?
            Amalia nikket og smilte. – Husbonden kjøpte det i Kristiania da han var der sist, og han mente at jeg skulle ha det, fordi jeg er så flink.
            Levine ble fylt av mistro. Amalia gjorde det hun ble bedt om, men var verken utpreget flittig eller nevenyttig.
            Amalia la smykket mot halsen og snudde ryggen til henne. – Kan du hjelpe meg med låsen? spurte hun og hadde visst ikke lagt merke til hvordan det sto til med kjøkkenpiken.
            Storesøsteren hadde fått en vond følelse. Hvorfor hadde husbonden gitt Amalia smykket? Søsteren hadde vel aldri …
            Hun avsluttet tankerekken idet Amalia snudde seg. – Tenk at han er så fornøyd med det jeg gjør, sang Amalia. – Han ville at jeg skulle bli med og servere på nabogården også. Grannen var nettopp innom, og han trenger hjelp til et selskap.
            – Så fint! utbrøt kjøkkenpiken.
            Levine sendte tjenestepiken et varmt blikk. Selv om kvinnen var dyktigere enn Amalia til både å lage mat og servere, hadde hun ingen bitre tanker om det å bli fratatt muligheten til å tjene litt mer.
            – Jeg skulle ønske at du kunne bli med, fortsatte Amalia og så på Levine. – Men kanskje du får bli med neste gang.
            Levine nikket med en ekkel smak i munnen. – Ja, kanskje det, sa hun og fant frem en tallerken. Hun visste ikke hva søsteren hadde gjort for å innynde seg hos husbonden, men tankene gikk til spørsmålene hun stilte kvelden før.
            Kjøkkenpiken hadde blitt rolig igjen. Nå reiste hun seg og gikk bort til oppvasken, hvor en haug med skittent koppestell ventet på henne. Levine tok en tallerken og gikk bort til jernovnen, hvor det sto en gryte med velduftende mat. Magen pleide gjerne å bli mett før øynene, men nå forsynte hun seg godt av maten.
            Da Amalia stilte seg opp ved siden av henne, kastet hun et blikk på søsteren og hvisket: – Jeg håper du ikke er i ferd med å gjøre noe dumt, hvisket hun.
            – Dumt? Hva mener du med det? spurte lillesøsteren.
            – Hvis jeg oppdager at du holder på å innynde deg hos husbonden, tar jeg deg med og reiser videre.
            – Jeg gjør ikke annet enn å passe arbeidet mitt. Du har selv sagt at …
            – Jeg vet hva jeg har sagt! avbrøt Levine henne. – Men noe bør du holde deg for god til å gjøre!
            Søsteren presset leppene sammen, og kinnene hennes ble eplerøde.

Til toppen

Bøker i serien